I år er det ti år siden «Farvel til Eddy Bellegueule», debutboka til den franske forfatteren Édouard Louis (f. 1992), kom ut på norsk. I mars kommer «Monique flykter», mens den siste boka hans på fransk, «L’Effondrement» (‘Sammenbruddet’), som kom ut på tampen av fjoråret, sannsynlig også vil bli å finne i norske bokhandlere snart. Etter utgivelsen av «Farvel til Eddy Bellegueule» kritiserte Kjartan Fløgstad boka i essaysamlingen «Etter i saumane». Her hevdet Fløgstad at Louis’ beskrivelse av oppveksten i Hallencourt var for «klasserasistiske skildringar» å regne. Han gjentok kritikken i Morgenbladet og startet en offentlig debatt om arbeiderlitteratur, klassereise og klasseforakt som varte i flere måneder.
Nylig blusset en lignende debatt opp, igjen med Fløgstad som ildspåsetter. I et foredrag han holdt på Kapittelfestivalen i september 2024, gjengitt i en forkorta utgave i Klassekampen, gikk den norske forfatteren nok en gang til angrep på autofiksjonelle tekster, inkludert Louis sine, som omhandler det han kaller den «moderne oppkomlingen»: Det er «skrivekunst som hyllar ekstrem individualisme» og er prega av «klasserasisme og dermed menneskeforakt». Tonen var den samme som under den første runden av debatten: Fløgstad omtaler Louis med sylskarp ironi og sarkasme, som når han beskriver debutboka som «ei fortelling om følsom ungdom som skriv seg opp frå folkedjupet og frigjer seg ved å bli ein del av Det Gode Selskap».
Faktisk er ikke Fløgstad snauere enn at han gjenbruker ordrett de samme poengene, ja til og med de samme setningene som sist: «Jo svartare det proletære mørkret fortettar seg rundt Eddy, jo meir strålande skin lyset frå den oppstigande litterære kometen Édouard ned over lesarane til forfattaren Louis» skriver Fløgstad i 2024, nøyaktig det samme som han skrev i Morgenbladet åtte år tidligere. Kanskje illustrerer dette «selvplagiatet» at Fløgstad har så få nye poenger å komme med i denne runden at han må resirkulere de gamle. Det er i alle fall påfallende at han i kritikken av Louis stadig er opphengt i «Farvel til Eddy Belleguele», som om det ikke har skjedd noe i forfatterskapet til Louis siden debuten – blant annet som følge av den første debattrunden med Fløgstad.
Fløgstad hevder at det han foraktfullt kaller «nyliberalismens litterære spydspisser», som Louis, «har lært leseren å forakte og skamme seg over vanlige folk». Han mener at Louis’ tekster svartmaler arbeiderklassen fordi de beskriver rasisme, dyp fattigdom, homofobi, alkoholisme og dermed bidrar til å svekke den politisk og kaste den i klørne på ytre høyre. Her kan man heller snu på flisa og betrakte Louis’ tekster som en nødvendig framvisning av deler av denne sosiale klassens levekår i Frankrike – altså en synliggjøring av de som gjerne kalles «la France des invisibles» eller «la France des oubliés», de usynlige og glemte i republikken Frankrike. Å skrive om dem er en politisk handling: «Det mest politiske jeg gjør, er å vise frem det usynlige», som Louis selv formulerte det sist han var i Norge. Ettersom arbeiderklassen normalt har lite tilgang til den offentlige sfæren, er det vesentlig at det finnes litteratur som beskriver hvilke livsbetingelser deler av denne befolkningsgruppen lever under, hvor ubehagelig det enn måtte være for Fløgstad og andre. Den litterære synliggjøringen er viktig også politisk, for hvordan skal man kjempe mot bunnløs fattigdom hvis man ikke vet at den eksisterer?
I Frankrike lever 14,4 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. I regionen Hauts-de-France der Louis har vokst opp, er andelen hele 17,2 prosent. Gjennom hele sitt forfatterskap og sitt virke som offentlig person har Louis vært opptatt av å vise fram nettopp denne delen av arbeiderklassen og kjempe for den. I motsetning til det inntrykket Fløgstad har fått, er det ikke slik at politisk organisering er et «sosialistisk framandord på gresk» hos Louis: Han har flere ganger beskrevet hvordan han i ung alder meldte seg inn i et venstreradikalt parti og har vært aktiv i flere sosiale bevegelser. Da de gule vestene satte Frankrike på hodet i 2018–2019, var Louis en av de første som tok dem i forsvar da de møtte kritikk for demonstrantenes hærverk: «Hva er vel en brent bil eller en tag på Triumfbuen sammenlignet med den ekstreme volden det er å være offer for sosial dominans, for dyp fattigdom», spurte Louis. Dette er et eksempel på et gjennomgående trekk ved Louis’ tekster som jeg mener Fløgstad overser: Ideen om at strukturell vold avler mer vold. Det er altså ikke det «rå og uvitande folket» som får skylda for arbeiderklassens misere hos Louis, men samfunnsstrukturene.
Parallelt med at han viser fram den dype fattigdommen som deler av den franske arbeiderklassen lever i, viser Louis også fram årsakene til et sentralt trekk ved den franske befolkningen som helhet: raseriet. Som han viser i «Hvem drepte faren min», er det flere tiår med politisk vold – i form av lave lønninger, kutt i trygdeordninger og press om å stå i jobb selv om man er syk eller skadet – som skaper raseriet som så mange som 43 prosent av franskmenn føler, deriblant moren hans:
Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned på sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. […] Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en.
«Fløgstad leser skam inn overalt, også der den ikke hører hjemme»
Gjennom å vise fram morens stille og ensomme hat og raseri, og hvor nytteløst det hatet og raseriet er så lenge det forblir stille og ensomt, oppfordrer samtidig Louis til det Fløgstad anklager ham for å ikke gjøre – å organisere seg og danne fellesskap.
Fløgstad mener Louis’ selvbiografiske tekster er et uttrykk for samfunnets nyliberale utvikling, der individet er i sentrum. Dette mener jeg er en vranglesning: Man skal ikke ha lest mye Louis for å skjønne at intensjonen med sjangervalget er det stikk motsatte. For Louis er selvbiografien «en av de mest politisk kraftfulle formene» å skrive i. Det jeget som uttrykker seg, er «gjennomsyret av verden, sosiale mekanismer, kjønns- og klasseidentiteter som man ikke nødvendigvis er bevisst på» – det er disse han ønsker å løfte fram, samtidig som han vil å konfrontere leserne med en virkelighet de «vender blikket bort fra», som han sier i et intervju.
Den virkeligheten handler ikke bare om fattigdom, men også om at det ifølge Louis er umulig å leve ut enkelte seksualiteter i enkelte sosiale miljøer, spesielt blant de fattigste klassene. Louis sier aldri at det er arbeiderklassen per se som er problemet: Problemet er at maskulin dominans og heteronormativ undertrykkelse var en stor del av virkeligheten i hjembyen Hallencourt. Å flykte fra denne arbeiderklasselandsbyen til storbyen handler derfor primært om å gjøre motstand mot konvensjonelle definisjoner av kjønn og seksualitet, ikke mot sin opprinnelige klasse som sådan.
Dette aspektet ved klassereisen til Louis synes å ha gått Fløgstad hus forbi – han underspiller det i alle fall veldig. I tillegg leser han skam inn overalt, også der den ikke hører hjemme. Riktignok har han rett i at «... i Frankrike er klassemarkørane nådelause i språk og omgangsformer», og at Louis av den grunn føler på skam «over feil betoning av eit ord», noe som kan fremstå underlig for nordmenn. Men dette er jo en skam som er påført utenfra, og som ikke kommer fra Louis selv: I «Forandre seg. Metode» er det medeleven som ler av den nord-franske aksenten hans som påfører skam og som viser klasseforakt, ikke Louis selv, slik Fløgstad insisterer på. Louis har ifølge den dominerende klassen ikke høy nok lingvistisk kapital og blir derfor nødt til å endre både aksent og vokabular for å snakke «riktig» og bli lyttet til. Slik fungerer det franske klassesamfunnet – det kan man i likhet med Fløgstad beklage, men det blir feil å kritisere Louis for «kulturell underkastelse» av den grunn. Det er et strukturelt problem Louis gir innsikt i gjennom skammen han skildrer, ikke en individuell dom han feller over arbeiderklassespråket.
I tillegg til denne kulturelle skammen som åpenbart eksisterer i Louis’ tekster, identifiserer Fløgstad også en annen type skam. Ifølge ham anser Louis, i likhet med andre «autofiksjonære» forfattere, fysisk og manuelt arbeid som skamfullt: De ser på «kroppsarbeid som eit stigma, som om ærleg arbeid er ei fornedring». Om dette kan ha vært tilfelle i Louis’ tidlige tekster, mener jeg det er svært få spor av dette i hans nyere tekster. I «L’Effondrement» beskriver han broren, som var håndverker, på en måte som vitner om respekt for en fagkunnskap han selv ikke besitter. Brorens kjæreste, Géraldine, jobber som renholder for en rekke bedrifter. Louis beskriver arbeidet hennes som fysisk krevende og utmattende og sier «... hun måtte dra så raskt som mulig før de ansatte kom, de skulle absolutt ikke se henne». Her skildrer Louis riktignok skam, men det er ikke hans egen: Det er en skam som de ansatte påfører henne fordi de ikke anerkjenner jobben hun gjør, eller at hun i det hele tatt eksisterer. Louis, derimot, anerkjenner ikke bare hennes bidrag til samfunnet og hennes eksistens, han ser henne og hva det koster å gjøre det hun gjør. Dermed bidrar han til å politisere skammen, snarere enn å la den forbli individuell.
I bunn og grunn kjemper Louis og Fløgstad samme kamp. Men for Louis er kjønnskamp og kampen mot maskulin dominans også en klassekamp: «Hvis du ikke kjemper mot maskulin dominans, kan du ikke kjempe mot sosial ulikhet», som han sier i et intervju. Der har kanskje Fløgstad noe å lære.