Mens krigen raser videre på bakken i Ukraina, utspiller det seg en parallell kamp i den politiske og retoriske sfæren. Mens Russland aktivt fører krig i Ukraina, skjer en gradvis normalisering av deres posisjon i internasjonale forhandlinger. Man snakker ikke lenger om tusenvis av dokumenterte krigsforbrytelser, deporterte ukrainske barn, filtreringsleirer eller kjønnsbasert vold. I stedet fremstilles Russland som en aktør som ønsker fred, men med krav. Dette er en farlig omskrivning av virkeligheten, drevet fram av velkjente hersketeknikker fra aktører som Donald Trump og J.D. Vance. Et nylig eksempel er spekulasjonene om at Russland kan være villig til å inngå en avtale om frosne russiske midler i Vesten som en del av en mulig fredsløsning. Slik glir narrativet gradvis fra at Russland må holdes ansvarlig, til at Russland må imøtekommes.
For meg som norsk-ukrainer føles det som å være tilbake der vi var for tre år siden. Ukraina tvinges igjen til å forklare og bevise det åpenbare – hvem angriperen er. Samtidig viser meningsmålinger at ukrainere fortsatt ønsker en rettferdig fred. Men hva betyr det i praksis? For Ukraina er det ikke nok med en fred som kun stopper kampene – freden må også innebære rettferdighet og ansvarliggjøring av Russland. Hersketeknikker i den politiske debatten fordreier imidlertid dette budskapet og reduserer Ukrainas posisjon til å måtte rettferdiggjøre seg overfor Vesten, i stedet for å kreve rettferdighet fra Russland.
Ukrainernes forståelse av en rettferdig fred er dypt forankret i en lengre kamp for suverenitet og rettferdighet. For mange innebærer en rettferdig fred ikke bare en umiddelbar stans i kampene, men også full anerkjennelse av de grusomhetene som er begått. Det handler om å stille aggressoren til ansvar og sikre at overgrepene ikke blir glemt eller bagatellisert. Fredsforhandlinger kan ikke bli en arena for å omskrive historien ved å fjerne det moralske ansvaret for de urettferdighetene som har rammet befolkningen.
«Det føles som å være tilbake der vi var for tre år siden»
Hersketeknikkene gjenspeiles i språket. Vi ser nå en økende tendens til å beskrive krigen i Ukraina som en «konflikt» i stedet for en krig, blant annet i Trump-administrasjonens forsøk på å endre rammen for en Ukraina-resolusjon i FN. Språklige grep som undergraver krigens realitet, har vi sett tidligere. Det er en subtil, men effektiv tåkelegging. Ordet konflikt antyder en situasjon med to likeverdige parter, der det ikke er klart hvem som har ansvaret. Ordbruken visker ut realitetene med russiske missilangrep på sivile, ødeleggelsen av ukrainsk infrastruktur og de utallige menneskelige lidelsene.
Når Russland ikke lenger fordømmes like kraftig og fremstilles som en legitim forhandlingspart, er det en seier for hersketeknikkene. Å snu oppmerksomheten mot Ukraina og Europas demokratiske legitimitet, slik Trump og Vance har gjort, er en bevisst strategi for å flytte fokus bort fra Russlands forbrytelser. I realiteten er det umulig å oppnå en rettferdig fred hvis denne fredens premisser dikteres av en aggressor.
I denne situasjonen er det avgjørende at vi gjenkjenner og motarbeider de retoriske strategiene som omskriver virkeligheten. Krigen i Ukraina er ikke en konflikt mellom likeverdige parter og fredsforhandlinger kan ikke være et verktøy for å stilne Ukrainas krav om rettferdighet.
