Verden har nylig markert den internasjonale holocaustdagen, 27. januar. Det handler om et folkemord vi ikke må glemme. Samtidig har vi behov for fortsatt å undersøke ikke bare hva som fant sted, men særlig hvorfor. Var det en uforklarlig metafysisk ondskap som er særlig rettet mot jøder som motiverte det industrielle massedrapet? Eller var det andre og langt mer allmenne, om ikke nødvendigvis banale, faktorer som kan gi oss innsikt i hendelsene? Spørsmålet er avgjørende for komparativ folkemordforskning. Og for at vi skal kunne forebygge, motvirke og forhindre nye folkemord.
I utgangspunktet har vi alle en medfødt empati med våre medmennesker. Empati er den knuten eller det slaget vi kjenner i magen når vi ser eller hører om andre lide. Vi ser noen falle og slå seg, og det hogger til i mellomgulvet. Det er rett og slett en fysiologisk reaksjon som følger av den automatiske innlevelsen i andres opplevelse av smerte og ubehag. Slik empati ser vi allerede hos små barn i deres reaksjoner på at figurer på barne-tv lider overlast.
I empatien, evnen til innlevelse, ligger et premoralsk utgangspunkt for moral. For empati er en sosial følelse, hvilket er en naturlig del av vår natur som sosiale vesener. Dette er et utgangspunkt for mer systematiske moralske refleksjoner.
Men hvis empati er en universell følelse som mobiliseres automatisk når andre lider, hvordan kan da folkemord finne sted? Hvordan kan vi i det hele tatt begå overgrep mot andre? Det første og enkle svaret er at empatien ikke er den eneste universelle og spontane følelsen vi har anlegg for. Vi kan også bli sinte, aggressive og føle frykt. Det finnes med andre ord andre følelser som kan «overkjøre» empatien. Det har vi alle erfaring med i vår egen hverdag og i omgang med andre som gjør oss sinte eller som vi oppfatter som truende eller skremmende, uansett om det er riktig eller ikke.
«Det er skremmende lett å begrense empatien»
Mangelen på empati når folkemord begås, er imidlertid av en litt annen karakter enn den individuelt overstyrte empatien. For folkemord skjer ikke spontant. Folkemord er en lang prosess. Den begynner med noe annet enn vold og drap, gjerne med dehumanisering. Dehumanisering er i seg selv en mangefasettert prosess hvori «andregjøring» inngår, altså forsterking av inn- og ut-gruppe-identitet. Ut-gruppen (e) blir til fiender, en trussel, noe «vi», inn-gruppen, må forsvare oss mot. I denne prosessen kan «de andre» fratas sin menneskelige natur. Det er ikke tilfeldig at «de andre» omtales som skadedyr, rotter, pest eller lignende.
Dette er prosesser som systematisk avprogrammerer den spontane empatien. Gjennom ulike former for avprogrammering gjøres dermed empatien selektiv. For vi indoktrineres til å tro at empatien er forbeholdt noen, medlemmene av egen gruppe, og ikke omfatter «de andre», «fienden», «rottene», «kakerlakkene».
Historien forteller oss at det er skremmende lett å begrense empatien, både i liten og stor skala. Dehumanisering finner stadig sted. Derfor har det også skjedd folkemord før holocaust og etterpå. Det pågående folkemordet i Gaza «begrunnes» blant annet med at palestinerne i Gaza er som nazistene; umennesker som er jødenes evige fiender. Derfor kan også kvinner og barn drepes uten empati, som onde. (Det finnes også eksempler på parallell «argumentasjon» og dehumanisering av jøder og israelere på palestinsk side i konflikten.)
Historisk har ikke minst religioner brukt «andregjøring» av dem med feil tro. I moderne tid har rasistiske og nasjonalistiske ideologer vært brukt til det samme, for å gjøre empatien selektiv. Men det beste i religionene har også motvirket selektiv empati ved å understreke det fellesmenneskelige i oss alle. Det er slik selektiv empati kan bekjempes, ved å insistere på alle menneskers like og ukrenkelige menneskeverd, beskyttet av menneskerettighetene, uavhengig av religion og nasjonal tilhørighet. Det vil være kjernen i en «god tro». Derfor bør også livssynene – religiøse som sekulære – mobiliseres i kampen for menneskeverdet. I et humanistisk perspektiv handler det om å forsvare menneskerettighetene. Nettopp for å forhindre dehumanisering og utviklingen av selektiv empati. Dette krever også respekt for folkerettens prinsipper for løsning av konflikter. Slik kan vi bidra til at folkemord forebygges. Ved å bevare empatien.