Of course, there will always be stupid people». Her i California hører jeg det overalt. Naboen min trekker på skuldrene. Oppe på universitetet spekulerer man på hvorfor så mange grupper stemte mot egne interesser. For det kan vel ikke være sånn at 80 millioner amerikanere per definisjon er fascister? Da må de være dumme. Hvordan kan ellers millioner av velgere støtte en president som i løpet av få år har samlet opp en svimlende merittliste av svindel, korrupsjon og åpenlys forakt for sine egne tilhengere?
Lignende forklaringer florerer også blant republikanerne. Folk kjører rundt med det på bilen sin: «Facts don’t care about your feelings.» Demokratene er etter sigende ikke bare dumme – de er helt ute av stand til å tenke rasjonelt.
De samme forklaringene preger også den redaktørstyrte offentligheten. I en nylig kronikk i Aftenposten beskriver statsviter Bernt Hagtvet USA som en «bananrepublikk» og peker på hvordan store velgergrupper er blitt forledet av løgner og konspirasjonsteorier. Hagtvet skriver det rett ut: Store deler av den amerikanske befolkningen handler irrasjonelt og har gjennomgått en form for kollektiv fordummelse.
Men det spørs om denne typen forklaringer gjør oss klokere – eller om den tvert imot hindrer oss i å forstå hva som faktisk skjer.
Jeg er samfunnsforsker. Jeg kan ikke forklare sosiale fenomener med menneskers «dumhet». Historien gir meg tungtveiende grunner til å være på vakt mot slike forestillinger. Frenologi, eugenikk og sosialdarwinisme – glemte avarter av tidligere tiders vitenskap, forklarte i sin tid grupper av mennesker ut fra en medfødt underlegenhet eller begrenset kognitiv kapasitet. Forklaringene bød på mål for hva som er «egnethet» og ble brukt til å rettferdiggjøre rasehierarkier, innvandringsnekt og tvangssterilisering, og det som var enda verre.
Selv om vitenskapen har gått videre, lever feilslutningene videre i dagens offentlighet. Kan offentligheten romme nye vitenskapelige forklaringer på hvordan politikken fungerer – selv når disse ikke passer inn i dramaturgien av provokasjon, polarisering og maktspill?
Jeg jobber i dag hovedsakelig med engasjementsteori, utviklet de siste 40 årene av den franske sosiologen Laurent Thévenot. Denne teorien postulerer at det først og fremst ligger i menneskets natur å søke myndighet i eget liv.
Når vi kaller folk dumme, når vi avkrever et politisk svar, når vi tvinger folk til å erkjenne feil, glemmer vi at politiske handlinger skjer i en kompleks kontekst av følelser, fellesskap, identitet og dype lojalitetsbånd.
De nære omgivelsene legger føringer for hvordan mennesker kan handle. Dette påvirker måten vi tar beslutninger på.
I dag vet vi at mennesker ikke nødvendigvis velger politisk representasjon på grunnlag av kalkulert interesse, gode argumenter, eller bevis som legges ut foran dem – men ut fra noe som stikker dypere. Det nære handler om tilhørighet, men også verdighet. For mange av oss representerer også det nære en egen sfære hvor vi er myndiggjorte, hvor vi har en viss innflytelse. Der vi opplever ting som personlig, men hvor det også finnes noe umistelig.
«Mange stemmer ut fra en fornemmelse om at noe personlig står på spill»
Folk flest er ikke myndiggjorte i spørsmål om strømpakker, de er ikke myndiggjorte i den globale politikken, de er ikke myndiggjorte i spørsmål om innvandringspolitikk, de er ikke myndiggjorte i møte med akademia.
Men folk flest opplever selvbestemmelse og verdighet i sine egne liv. Dette betyr ikke at folk er dumme, eller at de ikke kan tenke rasjonelt, det betyr bare at når mennesker skal velge mellom å støtte ulike politiske plattformer, så stemmer mange ut fra en fornemmelse om at noe personlig står på spill. Særlig når det er krisetider og unntakstilstand.
Dette har ikke demokratene forstått. Dette har heller ikke venstresiden i Norge forstått. Men noen hvisket det til Donald Trump for lenge siden.
De som først forsto og begynte å utnytte denne personlige impulsen systematisk – folk som Peter Thiel, Mark Zuckerberg – innså at sosiale medier og algoritmer ikke bare kan forsterke det personlige, men også skape sterke bånd på tvers av tidligere skiller. Folk som Steve Bannon skjønte tidlig hvordan man kunne samle svært ulike personlige oppfatninger og forståelser, og bruke dem til å mobilisere et enormt kollektivt engasjement; det handler bare om å få mennesker til å oppleve at det personlige er truet.
Utfordringen i dag er at det har blitt langt enklere å dele symboler og følelser mellom grupper som allerede opplever at det står noe på spill. Følelsene påvirker hva vi tror på, og tro legger grunnlaget for beslutninger. Internett har blitt en sosial forlengelse av nervesystemet vårt, der signaler sprer seg mellom meningsfeller på et øyeblikk. I denne prosessen har samfunnsvitenskapen til nå grovt undervurdert hvilken kraft tro og overbevisning faktisk har.
For de som lever av å polarisere, er den nye medievirkeligheten et drømmeverktøy. Når hver enkelt brukers opplevelse av verden finjusteres av algoritmer, og etablerte medier konkurrerer om følelser og oppmerksomhet, trenger politikere ikke lenger å vinne debatter – det holder å forsterke følelsen av at verden har blitt mindre sikker, og at innsatsen er personlig.
Mange har trodd at kampen om politisk overbevisning handler om informasjon og argumenter, når den i virkeligheten handler mer om trygghet og selvbestemmelse. Når folk føler at noe dypt personlig står på spill, stemmer de for en verden der de fortsatt kan kjenne seg selv igjen.
Venstresida vil neppe kunne vinne massene med «konstruktiv polarisering» eller venstrepopulisme. Problemet med disse tilnærmingene er at de forutsetter at politikk alltid drives av sterke motsetninger – i en tid der desinformasjon og affekt styrer den offentlige samtalen, på Trump og kompani sine premisser.
Hva hvis det folk flest stemmer egentlig alltid henger mest sammen med det nære, de arenaene der de er myndiggjort?
Hvis vi ønsker et demokrati der mennesker føler seg verdsatt, må vi fremme et samfunn som skaper en følelse av stabilitet, en offentlig samtale som ikke reduserer massene til idioter, og en velferdsstat brukerne kjenner virker.
Når vi ikke stempler folket som dumme idioter, inviterer vi til å stemme annerledes neste gang. Men bare dersom det fortsatt går an å stemme.