Akkurat nå

Språk for fall

The strong, silent type

«Har du hentet pesen?», spurte avkommet stram i maska. Datamaskinen måtte inn til reparasjon, og han likte dårlig at jeg ikke hadde vært mer aktiv i å følge opp verkstedet. Å være uten datamaskin i en alder av ti år er ikke enkelt. Det handler visst om noe som heter «Fortnite». Det sentrale i denne sammenhengen er likevel hvordan han uttaler ordet «pc», som altså blir til pesen. Det dreier seg om en generasjonsforskjell, for de yngre er som kjent ikke så nøye på det. Her må for øvrig vi bruke begrepet «yngre» i brei forstand, for til og med læreren (som trolig er i starten av 30-åra) bruker samme uttale.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn

Akkurat nå

Restemat

Nam, nam, middagsmat, nam. Vi spiser middag til middagsmat, nam. Det er kanskje lasagne? Håper den er vegetar – «Er den vegetar?» skriker jeg. «Ja», sier de andre. Nam, middagsmat. Jeg spiser en porsjon med vegetarlasagne. Lurer på om den er som kake. «Er det bare pastakake?» roper jeg (ellers hører de ikke). «Ja», sier de, «du får sagt det». Ha ha, ja, lasagne er bare pastakake. Jeg tar en porsjon til.

Tusten

Kråke, hund

På vei til jobb i går så jeg en kråke jage en liten veskehund. Naturopplevelsen midt på Grønland i Oslo fikk meg til å tenke. Det første jeg tenkte på, var skadefryd. Hvorfor elsker jeg å se et dyr det er åpenbart veldig synd på, bli angrepet av et annet, større dyr med overlegne kognitive evner? Egentlig burde jeg heie på veskehunden. Naturopplevelsen var egentlig kun en opplevelse – en syk mengele-utgave av den en gang så stolte ulven møter en kråke på fortauet i en stygg, forsøplet by. Kråka er vel den eneste her med verdigheten i behold. Den kjemper i det minste i utviklingen som vi tre andre (hund, eier og meg) bare flyter med. På sett og vis gikk den til kamp mot naturen (det som går og går) mens vi tre andre var i ett med den. En indre kamp hos meg de siste ti årene, er at jeg savner gud.

Tusten

Stillhet I

Jeg har ikke noe problem med å være stille rundt andre. Hjemme hos en forhenværende svigerfamilie pleide jeg å være stille ved bordet. Jeg orket ikke snakke om jobbene deres eller delta i den daglige debatten om hvorvidt Arbeiderpartiet og LO var onde eller evneveike. Etter hele fem år med sporadiske besøk ved det bordet stilte kjæresten min meg til veggs: «Mamma har reagert på at du ikke sier snakker med dem. Du pleier jo å prate ellers. Hvorfor er du annerledes rundt foreldrene mine?» Jeg husker ikke hva jeg svarte. Sikkert at jeg skulle endre på det. Et av mine beste barndomsminner har jeg fra en biltur med morfar. Jeg hadde spilt fotballkamp, og han hadde sett på.

Tusten