I desember streiket Foodoras frilansbud i Stavanger. Mens en del av de som kjører ut mat for den rosa appen er ansatt i selskapet, er svært mange av budene fremdeles selvstendig næringsdrivende. I det siste har de opplevd et drastisk fall i betalingen de får per levering til kundene. Ifølge streikeleder Emirhan Kocaguzel har han gått ned 30 prosent i lønn bare fra en måned til den neste fordi Foodora har endret sine priser.
Men Foodora er tross alt ikke verstingen i den voksende hjemkjøringsøkonomien. I den lyseblå konkurrenten Wolt er ingen av budene fast ansatte, og selskapet motsetter seg at de kan få bli det. Skal man tro kommunikasjonssjefen i Wolt Norge, som selv har fast jobb, er årsaken til dette at «budpartnerne» selv ønsker seg fleksibiliteten som «ligger i at du kan jobbe akkurat når du vil, så mye du vil». De ønsker med andre ord å være selvstendige på arbeidsmarkedet.
Jeg kom til å tenke over disse selvstendige budene da jeg nylig gjenleste Halldór Laxness’ store roman «Sjálfstætt fólk». I norsk oversettelse har den dessverre fått tittelen «Sin egen herre», men direkte oversatt fra islandsk heter boka altså «Selvstendig folk». Det er en viktig forskjell, for Laxness’ politiske misjon blir enda mer overtydelig når man er kjent med at det dominerende islandske høyrepartiet heter Sjálfstæðisflokkurinn, Selvstendighetspartiet, og at deres representanter gjerne kalles for sjálfstæðismenn, altså selvstendighetsmenn.
«Sjálfstætt fólk» handler om bonden Bjartur, som har slavet i 18 år for storbonden for å få råd til å kjøpe seg selvstendighet og sin egen lille gårdsflekk. Dette finner sted for over hundre år siden, og dessuten så langt ut på den islandske landsbygda at verken Foodora eller Wolt ville nådd fram dit den dag i dag. Langt forut for sin tid demonstrerer Bjartur likevel en forbilledlig nyliberal holdning. Ved ankomst til den ødelagte gården Vinterhus, som for sikkerhets skyld er forbannet av demonen Kolumkilli og det fryktelige spøkelset Gunvor, bestemmer han seg for å se muligheter og bare muligheter. Det gården trenger for å få en ny start er selvfølgelig ikke noe mer enn et nytt navn. På samme måte som Wolt døper om sine løsarbeidere til «budpartnere», bestemmer Bjartur seg for å omdøpe gården til noe som klinger mer fruktbart.
Vinterhus er ikke noe navn for en gård som dette, det er ikke noe navn i det hele tatt [...] Faen ta meg om jeg skal ha navn som er bundet opp til fortidas spøkelser på min gård. Jeg ble døpt Bjartur, som skal bety lys. Så denne gården skal hete Sommerhus.
Slik blir han Bjartur frá Súmarhús, den mest berømte og folkekjære karakteren i islandsk litteratur siden sagatida.
Det er frihet vi trakter etter
Bjartur er en mann av den gamle islandske skolen. Han er seig, hardtarbeidende og ubøyelig. Arbeidslinja fyller hver eneste celle i kroppen hans, svaret på alle problemer i verden er bare å stå opp om morran og jobbe steinhardt på, helt til problemene er jobbet ihjel. Gården hans er karrig og landet fattig, og Bjartur lærer seg tidlig den gode egenskapen aldri å savne noe som han har mistet. Slik sett er han ikke bare hardtarbeidende, han er også fremoverlent.
Bjartur er dessuten sta som et esel og dum som en stut, i alle fall når det kommer til sosial omgang. Det er blant sauer han trives best, i møte med andre mennesker kommer han raskt til kort. Høyest av alt i verden setter han selvstendigheten sin. Derfor nekter han konsekvent å ta imot hjelp fra noen, aldri mer skal han spise av andre menns brød – kun sitt eget. Til hunden Titla sier han tidlig i boka:
Frihet er mer verdt enn mange meter under taket. Min frihet kostet meg atten års slaveri. Men han som bor på sitt eget land, han er sin egen herre [...] Det er frihet vi trakter etter alle sammen, Titla. Han som kan betale sine egne regninger, han er en konge.
Opp og fram
Bjartur er dypt konservativ. Hadde han sett hvordan Nerdrum-familien håndterte gårdsdrift og poesi, ville han fordømt dem som sjarlataner og posører. Når det kommer til dikt, har Bjartur bare forakt til overs for alt moderne. Og med moderne menes her dikt som bare har enderim, og ikke de gamle islandske formene med både enderim og såkalte innrim, det vil si at to ord rimer på hverandre også innad i verselinjene. Han ser på kyr som en unødvendig luksus og en grunnleggende trussel mot saueholdet. Lån avskyr han som pesten, og han har store kvaler når det kommer til å bygge seg noe så råflott som et hus til erstatning for jordhytta han bor i.
Men på tross av sin konservatisme er Bjartur i bevegelse. Han er på vei et sted, og det er opp og fram. Som alle bøndene i distriktet drømmer han om en dag å ha arbeidet så hardt at han blir rik:
På hver eneste gård lever drømmen om noe bedre, i tusen år har de sett for seg at de på mystisk vis vil stige opp av nøden, anskaffe seg en stor eiendom og oppnå statusen som landeier. Det er den evige drømmen.
Klokkertroen som Bjartur og hans naboer har på sitt eget entreprenørskap minner om John Steinbecks satiriske diagnose av den fattige amerikaneren, som ikke ser på seg selv som fattig, men bare som en midlertidig uheldig milliardær. Den minner heller ikke så rent lite om de mange unge mennene som nå identifiserer seg med Elon Musk og tror at hans vei til rikdom skal være åpen for alle som satser på krypto eller kaster seg inn i aksjespill.
Selv om Bjartur har store drømmer, er det noe som er utenfor rekkevidde selv for drømmene hans. Han ser det som fullt mulig for en fattig bonde å slå seg opp innenfor et spill som på alle måter er rigget til fordel for de rike og mektige. Men han anser det som fullstendig urealistisk å tro at man på noen måte kan endre spillereglene for spillet. Mens Bjartur slaver videre på den lille gården sin, vokser det fram en politisk strid rundt ham. Først mellom kjøpmennene og storbøndene, deretter mellom de etablerte partiene og sosialismen.
Bjartur vil ikke høre noe om det. Han anser det som «toppen av forfengelighet for gårdsarbeidere og småbønder å bry seg selv med politikk, når alle med et halvt øye kan se at regjeringen alltid tar side med de store og aldri med de små, og at de små ikke vil bli det grann større om de blander seg i de store sine saker».
«Arbeidslinja fyller hver eneste celle i kroppen hans.»
Slike gutter vil den nye verden ha. Menn som arbeider dag og natt for å bli rike, uten å noen sinne prøve å endre reglene som er rigget mot dem. Arbeidsfolk som aldri gir opp drømmen om personlig vinning, men som aldri blir smittet av troen på en bedre verden.
Kjærlighetsfanget
Bjartur forblir ikke alene på Súmarhús. Kona han får med seg fra storgården viser seg å være gravid fra før, med storbondens sønn. Hun dør i barsel mens Bjartur er ute på heia og jakter en bortkommen sau. Ved hjemkomsten oppdager han det som skal bli blomsten i hans liv, den lille jenta Ásta Sóllilja.
Her må jeg bli litt personlig, for i likhet med så mange menn med islandsk opphav har jeg kalt den eldste dattera mi Ásta etter denne boka. Det er helt uforståelig at folk gjør det, for Ásta Sóllilja lider ingen lykkelig skjebne og hennes forhold til Bjartur er i beste fall komplisert. Det er som Jón Kalman Stefánsson skriver i sin roman «Historien om Ásta»: «Jeg døper deg Ásta fordi en annen Ásta døde oppe på den kalde fjellvidden mens hun hostet blod på sin fars alter.»
Samtidig er Ásta bare en bokstav unna ást, det islandske ordet for kjærlighet. Og Ásta bringer kjærligheten inn på Súmarhús. Hun setter Bjartur på prøve fra fødselen av, for første gang etter frigjøringen må han til storbonden for å søke hjelp, han klarer ikke ta seg av et lite jentebarn alene. Men til tross for at Ásta utfordrer selvstendigheten hans, elsker Bjartur henne mer enn alt i hele verden. Han elsker henne mer enn sin nye kone, mer enn sine tre sønner, mer enn alle spedbarna han må begrave i jorda, ja til og med mer enn sauene sine. Og Ásta Sóllilja, hun elsker Bjartur som om han var faren hennes.
Men hun elsker ikke bare ham, hun forelsker seg lett denne Ásta, blir fort ástfanginn, eller kjærlighetsfanget som man sier på islandsk. Aldri har vel noen lengtet så mye etter kjærligheten som den ensomme Ásta Sóllilja som sitter på gården Sommerhus og bare vil ut i verden og finne seg en prins å forelske seg i.
Det heter at størst av alt er kjærligheten, men det er ikke sant, i mange av livets forhold må kjærligheten strekke våpen i møte med andre og mørkere følelser. Når Ásta Sóllilja blir gravid mens Bjartur er i byen og arbeider, er det stoltheten som seirer. Han slår hånden av henne, og sender henne bort. Alene i kulda og blåsten trasker hun mot den lille byen med barnet sitt.
Bjartur støter ikke bare bort Ásta Sóllilja, men alle som er glad i ham. Han er særlig hard mot kvinner, som han anser for å være upålitelige, hysteriske og svake. Det er selvstendigheten som ødelegger for Bjartur, han klarer ikke å slippe andre mennesker innpå seg. Grunnleggende sett forstår ikke Bjartur frá Súmarhús at han alltid vil være avhengig av andre mennesker (og sauer) for å overleve. Han tørster etter frihet, men ender med å bli en tyrann som knuser friheten til både barna og konene sine. En etter en forlater de ham, og tilbake står han alene på gården med drømmen om å bli selvstendig fra alt og alle.
«Slike gutter vil den nye verden ha.»
En slags nasjonalhelt
Til tross for alle sine anstrengelser blir Bjartur frá Súmarhús aldri fri. Selvstendigheten hans forblir en livsløgn. Det er som sønnen Gvendur sier til Ásta Sóllilja:
Det er noen her i dalen som styrer over deg og som holder deg i sin hule hånd [...] Jeg vet ikke hvem det er. Selv om far er hard, er han ikke fri. Det finnes noen som er enda hardere enn han, noen som står over ham og holder ham i sin makt.
Er det demonen Kolumkilli, spør Ásta Sóllilja.
Nei, det er noe som aldri lar deg være i fred, noe som alltid tvinger deg til å fortsette å gjøre ting.
Det Gvendur sikter til, er kapitalismen. De islandske småbøndene slaver livet gjennom, men har ingenting igjen for det. Fruktene av deres strev tilfaller grådige kjøpmenn eller korrupte politikere. Etableringen av landsbruksbanker tilbyr ikke noe annet enn ågerrenter og et liv i avhengighet av finanskapitalen. Et helt liv kan Bjartur arbeide, og likevel er han fattigere når boka slutter enn han var da den startet. Slik det er for milliarder av mennesker jorden over i et system som utgir seg for å belønne hardt arbeid, men som alltid gir kapitalen forrang framfor menneskenes behov.
Men dette nekter Bjartur å innse. Han tenker aldri to ganger på det han mister, arbeider bare utrettelig videre med håp om en dag å ha jobbet seg ut av fattigdommen. Og islendingene elsker ham for det! For kommunisten Laxness var Bjartur frá Súmarhús tenkt som en tragikomisk figur. Men på Island har han blitt en slags nasjonalhelt for et folk som fremdeles jobber livet av seg og den dag i dag lar seg lure trill rundt av banknæringen.
Dette er heller ikke et problem for islendingene alene. I høyrebølgen som nå skyller over verden er det Bjartur frá Súmarhús som er protagonisten. Det er selvstendighetsmenn som ikke har annet å miste enn drømmen om at de selv en gang kan klatre helt til topps på rikdommens tinde. Samtidig avskriver de enhver mulighet til å forandre de grunnleggende spillereglene som bestemmer at flertallet må finne seg i å leve med lite, for at noen få skal få leve med mye. De er ikke ute etter fremskritt, men etter å få forsprang, for å si det med et dikt av Bertolt Brecht.
«Sjálfstætt fólk» er en rik og mangslungen roman, som ikke kan reduseres til propaganda. Den handler om alt fra kjærlighet og overtro til bondespørsmål og islandsk selvstendighetskamp. Den handler dessuten nesten like mye om sauer som om mennesker.
Men Laxness lar ikke leseren være særlig i tvil om hva som er den politiske moralen i fortellingen. Mot slutten reiser Bjartur til byen med sønnen Gvendur. Han har mistet gården til banken i nedgangstidene som ryster landet. I byen er det opprør i emning, arbeiderne som er hentet inn for å bygge en ny molo er i streik. Væpnede politifolk er på vei fra byen. Ryktene går om at arbeiderne i Petrograd har styrtet den russiske tsaren. For Bjartur er det for seint, han forlater byen for å starte på ny på en enda mer fattigslig gårdsflekk enn Súmarhús. Sammen med en døddsyk Ásta Sóllilja tråkker han videre på den samme gamle stien til ingensteds.
Men Gvendur blir igjen. Et liv i slit og fattigdom har lært ham at det ikke finnes noen framtid i å slave videre. Han går med i streiken for å skape en bedre verden. Vi lever fremdeles i håpet om at vi en dag skal lese på den store romanen om Gvendur frá Súmarhús.