Det er valentinsdagen i dag, minnet redaksjonen meg om. Å nei, skrive om kjærlighet! Det er som å forsøke å si noe fornuftig om krig.
Valentinsdagen, også kalt alle hjerters dag, er en opprinnelig katolsk merkedag som feirer kjærligheten, og selvsagt en av de mange amerikanske påhitt for å selge trash i romantikkens tegn.
For noen dager siden sto jeg halvt påkledd i garderoben til det vidunderlige nye Tøyenbadet. Jeg var omgitt av mødre som satt med babyer på gulvet og drev med kunstferdig multitasking. En mor ammet barnet på cirka fire måneder. Barnet fikk øye på meg, slapp puppen med et plopp, så den søte melken rant ut av munnviken. Jeg fikk et smil jeg bare kan betegne som fullendt tilfredshet og kjærlighet, som om hen kunne omfavne hele verden, og altså også meg, som ble akutt lykkesmittet. Jeg ble overrislet av kroppslige minneglimt som muligens kom fra den gang jeg selv ble ammet, eller antagelig snarere fikk flaske, og årene jeg ammet barna mine. Nærheten.
Sammensmeltingen. Å vite seg holdt. Å kunne holde.
«Alle individer har blitt til takket være avhengigheten av andre»
Ja, jeg vet at valentinsdagen ikke handler om amming. Men det jeg funderer på, er trangen til å finne den ene som skal oppfylle kjærlighetens mildt sagt utopiske løfter. Parkjærligheten. Dette i en tid der mange mennesker organiserer livet sitt rundt vennskap. Flere velger å forbli alene eller i særbo med kjærestene sine, deler omsorg for barn utenfor parforhold, lever i bofellesskap eller har flere kjærester eller seksuelle forbindelser på samme tid, eller motsatt, ingen seksuelle relasjoner. Ja, vi vet alt dette, at mennesker ofte kan finne trygghet, vennskap og kjærlighet på nye måter. Det er noe vakkert over dette, for disse endringene, som har tatt lang tid å kjempe frem, handler om valgfrihet, autonomi og nye fellesskap, de utvider mulighetene for oss alle.
Så er det babyens puppelykke på Tøyenbadet – er det muligens opphavet til trangen til å søke nærhet til et annet menneske? Kan det forklare noe av parets hypnotiske tiltrekningskraft? Nærhetssuget kan være et ekko fra de tidligste erfaringene: Fordi vi starter livet som del av en annens kropp, kan lengselen etter fysisk nærhet, hudens savn etter berøring, bli overveldende. Dette kan føre til en livslang lengsel etter å gå opp i en annen og miste seg selv. Å ville ha et menneske som er vårt, minner oss kanskje vagt om at vi en gang har vært en del av en annen, at lengselen etter en kjærlig og nær tilknytning ikke er et hvilket som helst utbyttbart savn?
Jeg finner en bok i bokhyllen min av en av Frankfurterskolens forfattere, Erich Fromm. Jeg har den på tysk, den heter «Die Kunst des Lebens» (Kunsten å leve). Den kom ut i 1956. Man skulle tro han forutså datingappenes tidsalder, den dominerende arenaen for menneskemøter i vår tid: «To mennesker forelsker seg i hverandre når de mener å ha funnet det best egnete objektet som markedet kan tilby, med tanke på deres egen bytteverdi.» I motsetning til denne transaksjonen skriver Fromm kjærlighet frem som en kjærlig holdning, som ikke kun innbefatter kjærester, familie og venner, men alle mennesker – også fremmede. Han skriver at det ikke eksisterer noen essensiell arbeidsdeling mellom kjærligheten til dem vi er knyttet til og kjærligheten til fremmede.
Vi lever i en tid der kjærligheten til de andre, de fremmede, er hardt prøvet gjennom høyreekstremismens brutalt ekskluderende inhumanitet. Fromms kjærlighetsforståelse er en påminnelse om at mennesket ikke har skapt seg selv, men at alle individer har blitt til den vi er eller vil være, takket være avhengigheten av andre.
Jeg har tenkt mye på akkurat dette. I den siste romanen min reflekterer antiheltinnen på følgende vis om kjærligheten: «Jeg må anstrengte meg til det ytterste. Til tross for at jeg har svidd meg langs minnenes grenser, til tross for de siste årenes skrekk, alle tings upålitelighet og foranderlighet. Antagelig finnes det ikke frigjøring eller forløsning. Men det finnes mennesker, savn og henders sult. Kjærlighet finnes. Og frihet. Kanskje vi bare kan elske hverandre når vi vet vi kan forlate hverandre og likevel bestå. Mitt strålende sentrum er ikke ett menneske, men et asteroidebelte. Jeg har et barn jeg elsker, en eks jeg elsker, nye og gamle venner jeg elsker, en elsker jeg elsker, og en tinderdate på gang som virker elskelig. Jeg er breddfull av kjærlighet og lidenskap. Vi hjelper hverandre gjennom tilværelsen og tiden.» Happy valentine!
