Spørsmål
Vi er ikke religiøse eller tenker særlig politisk på ekteskap. Men om vi gifter oss, slipper vi å skrive testamente og mye annet papirarbeid. Er det god nok grunn til å gifte seg?
Svar
Takk for spørsmålet! Jeg får lyst til å svare med et motspørsmål: Finnes det ikke flere grunner til å gifte seg enn de du nevner? Er alle formål med ekteskap dekket av religiøse, politiske og praktiske grunner?
Da jeg giftet meg i 2017, gikk det ikke som planlagt. Det gjør som regel ikke det når mennesker møtes og relasjoner begynner å leve sitt eget liv. Jeg kommer tilbake til det, men først: Hva er egentlig et ekteskap?
Det er én filosof jeg vender tilbake til når det gjelder giftermål – og en god del andre temaer, når sant skal sies – nemlig G.W.F. Hegel. Han mener det er tre fallgruver å gå i når det gjelder ekteskap.
Den første er å se på ekteskapet som en sosial ferniss over dyriske drifter og lengsler. Hvis du tenker slik, vil du med et skjevt smil si at folk gjerne må stase seg opp med fine klær, fjong seremoni, fireetasjers kake, fabelaktige frisyrer og feststemte taler, men vi vet alle hva dette egentlig dreier seg om – dere vil ha sex og få barn.
Dette synet på ekteskapet var nok mer relevant da Hegel levde, tidlig på 1800-tallet. Nå holder jo folk på som de vil, uten at de trenger ekteskapet for å gjøre det sosialt akseptabelt.
Den andre feilen, mener Hegel, ligger nærmere det du beskriver, nemlig å se på ekteskapet som en tørr kontrakt. Immanuel Kant gjorde det. Han omtalte ekteskapet som en formell avtale om gjensidig bruk av hverandres kjønnsorganer og forplantningsevner. Det er ikke nøyaktig det samme som å se på ekteskapet som en måte å slippe papirarbeid på, men Hegels kritikk er fortsatt treffende.
Han ville ment at du, som Kant, reduserer ekteskapet til en avtale om utveksling av eiendeler. De som forveksler hele ekteskapet med en slik blodfattig overenskomst, betrakter både ektefellen og ekteskapet som en vare.
Den tredje feilen folk gjør, er å tro at ekteskapet utelukkende dreier seg om kjærlighet mellom to mennesker. Dette er romantikernes misforståelse, mener Hegel. De vil si at hele sulamitten – papirene, seremonien og den eventuelle feiringen etterpå – alt er overflødig. Det skygger for sakens kjerne: at to mennesker som elsker hverandre, har funnet sammen.
Hegels poeng er ikke at sex og barn, kontraktsinngåelse eller romantiske følelser ikke har noe som helst med ekteskap å gjøre. Men det er ensidig å redusere ekteskapet til disse tingene.
Hva risikerer vi å overse? Hegels svar er at ekteskapet er noe mer, nemlig en etisk eller sosial relasjon – dannelsen av et vi.
De som gifter seg og lever sammen, er fremdeles to personer, men mellom dem og gjennom dem oppstår noe nytt, en sosial enhet, som de to er deltakere i. Slik blir de forvandlet. Nå er de ektefeller.
I et lykkelig ekteskap blir vi-et integrert i personligheten. Det viser seg i språket ektefellene bruker. For noen som mister ektefellen, kan det være vanskelig å slutte å si «vi».
På Hegels tid var ekteskapet en forutsetning for å skape en slik sosial enhet. I dag kan man nok oppnå noe av det samme i et samboerskap. Jeg ser at du allerede skriver «vi». Jeg vil derfor legge til at selve bryllupet for mange blir en viktig sosial hendelse og erfaring.
Selve ekteskapsinngåelsen, når man sier «ja» til den andre, i vitners nærvær, bidrar til å danne den sosiale enheten. Det markerer et skifte.
Jeg har dessuten vært i noen bryllup de siste årene, kirkelige og borgerlige, og uten unntak er dagen blitt betydningsfull for dem som gifter seg, også for dem som i likhet med deg ikke hadde store forventninger på forhånd. Noen blir overveldet av følelser de ikke visste de hadde. Noen danser for første gang på årevis. Andre sier ting i taler som de aldri ville sagt i en annen setting.
Det som huskes best, er gjerne det uforutsette. Ting skjer når folk kommer sammen. Bryllupet blir en sosial virkelighet. Senere blir ekteskapet et felles referansepunkt.
Som sagt giftet jeg meg i 2017. Kort tid etter at bryllupet var planlagt, fikk svigerfar en alvorlig kreftdiagnose. Etter å ha snakket med ham, holdt vi fast ved gifteplanene. Vi trodde og håpet han ville rekke å delta. Men sykdommen utviklet seg raskt, og han døde bare fem måneder senere. Da var det tre uker til bryllupet. Før dét, en begravelse, med mange av dem vi hadde bedt i bryllupet.
Vi giftet oss likevel som planlagt. Bryllupet bar selvfølgelig preg av at kona mi akkurat hadde mistet faren sin og jeg min svigerfar. Det ble en dag preget av sorg og glede om hverandre. Vi fikk kjenne at menneskene rundt oss, ville oss vel. Vi kunne slippe kontrollen, og selv om vi hadde glemt å be noen om å hente bryllupskaka, dukket den likevel opp på magisk vis.
Jeg mener ikke at alle bør gifte seg. Og alle som gifter seg, behøver ikke feire stort. Det kan være grunner til at det å samle venner og familie, ikke er tingen for dere. Kanskje syns dere det er noe småborgerlig fjas. Men hvis dere gjør det, er jeg ganske sikker på at bryllupet vil vise seg å bli langt mer enn en praktisk formalitet.
Jeg vil tro at det dere sitter igjen med etterpå, er noe annet enn dere kan se for dere, nå på forhånd.