Kamilla Aslaksen har delt denne artikkelen med deg.

Kamilla har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKjønn

Venstresidens fortsatte svik

Donald Trumps administrasjon har utstedt krystallklare ordrer som sentrerer kvinner og barns behov og rettigheter. De gjeninnfører materiell virkelighet, vitenskapelig tenkemåte, logikk og motsetningsprinsippet i språket. Denne gledelige snuoperasjonen framhevet jeg i et innlegg i Klassekampen, og skrev at dette burde fungere som «sjokkterapi» for norsk offentlighet. Kjønnsforsker Agnes Bolsø tok opp hansken, men var snarere bestyrtet over at jeg kunne «støtte Trump».

Det samme formidler sjefredaktør Mari Skurdal i en kommentar noe senere, der jeg framstilles som en farlig sviker som ikke gidder arbeide politisk og som heller danser etter Trumps taktstokk, fordi «han gir vel raskere sansetilfredsstillelse».

Kvinnesakskvinner er ikke opptatt av egen «sansetilfredsstillelse» når vi år ut og år inn står på kravene for vitenskapelig tenkemåte, for evidensbasert, medisinsk praksis, for kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Vi sentrerer sårbare barn og unges rett til beskyttelse. Vi slåss mot gjeninnføring av trange kjønnsroller og kjønnsmagi som virkelighetsutslettende grunnlag for lov og rett. Vi har faktisk mistet mye på grunn av dette politiske engasjementet. Skurdal usynliggjør alt kvinners motstandsarbeid.

I stedet for å kritisere at politikere har utslettet kvinners rettigheter som kjønn, herunder kvinneidretten, henges slike som jeg ut fordi Trump setter strek for denne vanvittige uretten. Slik sørger eliten for at vi fortsatt ikke skal snakke om kvinneforakt og skadelige, kulturelle praksiser rettet mot barn og unge.

Skurdal hevder at det er prosesser på gang med å finne ut hva som er «forsvarlig behandling» innen «transhelse». Men «behandling» som skal bekrefte en vrangforestilling mangler evidens for positiv effekt, og umuliggjør grensesetting for andre krav om tilpassing av kropp til subjektive forestillinger.

«Det har vært en reise å bli ekstremiststemplet både innen akademia, kvinnebevegelsen, venstresida, media og forvaltninga»

Kjønnsidentitet kan ikke defineres uten sirkulære vendinger, og er innholdstomt. Men det er altså grunnlag for de mest inngripende, medisinske prosedyrer som finnes. Det er de kjønnsidentitetstroende som står med bevisbyrden. «Jeg føler» er ikke et bevis, og prinsippet om «primum, non nocere» (først av alt, ikke skade) kan ikke tilsidesettes.

Så lenge psykologspesialister som Marit Bruset i årevis har stått tilnærmet alene med å fronte psykologisk hjelp til barn og unge for å falle til ro i egen kropp, er det resten av det psykologiske og medisinske fagfellesskapet som bør utfordres: Hvorfor har dere latt en løgn endre diagnosemanualer og behandlingsprosedyrer?

Og utdanningssektoren: hvorfor indoktrinerer dere barna våre i denne kjønnstroen? I Rødts arbeidsprogram er opplæring i kjønnstro i barnehagen og skolen et prioritert område for neste periode. Hvorfor problematiserer ingen medieledere dette? Rødts daværende partisekretær Benedicte Pryneid Hansen krevde i 2023 at Ottar og Kvinnefronten måtte ta avstand fra WDI Norge, fordi vi sier som sant er, at transkvinner er menn, og at skolen ikke kan drive vranglære. Kvinnefronten og Ottar fulgte lydig opp, og venstresidens elite valgte transaktivismens løgner og splitt og hersk, framfor kvinnekamp.

Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne bruke Trumps presidentordrer om kjønn til refleksjon om hva som blir gjort på området her hjemme. Har norsk, ensrettet offentlighet mistet evnen til å forholde seg til sak og ikke person? Ta nå heller et oppgjør med det store nederlaget det er, at venstresiden har sviktet kvinner, barn og den materielle, vitenskapelige virkelighetsforståelsen!

Kjønnsidentitet må ut av lovverket. Man har villig latt seg forlede til å forveksle en subjektiv trosforestilling med fakta. Kjønns­identitet skal ha vern som andre former for tro, verken mer eller mindre, og har dermed allerede diskrimineringsvern. Lov om endring av juridisk kjønn må likeledes skrotes. Dette kan kun skje dersom kategorifeilen rundt dens eksistensgrunnlag, særskilt diskrimineringsvern for kjønnsidentitet, oppheves.

Det har vært en reise å bli ekstremiststemplet både innen akademia, kvinnebevegelsen, venstresida, media og innen forvaltninga – som Likestillings- og diskrimineringsombudet – og i norsk, offentlig utredning, som i ekstremismerapporten i fjor. Men spørsmålene jeg håper Klassekampens lesere vil stille seg, er: Er det forskjell på fakta og fiksjon? Hvilke krefter profitterer på utsletting av kategorien kvinne, innføring av «kjønnsidentitet» og syntetiske kjønn? Blir kampen for likekjønnet kjærlighet umuliggjort når kjønn er løsrevet fra kropp? Hvem har globalt pumpet penger inn i dette prosjektet? Har vi sett en toppstyrt farsott, der venstresida ikke viste seg mer motstandsdyktig eller vaksinert mot dogmer forkledd som sannhet, enn andre deler av det politiske landskapet? Tvert imot, faktisk? Blir 2025 blir året da norsk venstreside vender tilbake til virkeligheten?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Landbruk

Staten og lamme­kjøttet

Tradisjonen tro har landbruksministeren rykket ut med en oppmuntring til å spise lammekjøtt i påsken – tydeligvis en fast post på departementets kalender. Er det en landbruksministers jobb å øke salg av kjøtt generelt, og lammekjøtt spesielt? Det er i så fall en «jobb» som strider mot faglige råd både fra Helsedirektoratet og Miljødirektoratet. Regjeringen handler også stikk i strid med klima- og kostråd i budsjettpolitikken. Av de mange milliarder som overføres til norsk landbruk årlig, brukes fortsatt cirka 90 prosent til husdyrprodukter. I statsbudsjettet står det at begrunnelsen for flere av kjøttsubsidiene er å «bidra til rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Men dette er altså ikke nok; ministre går også ut i media og oppfordrer til kjøttspising. Hvor lenge erdetsiden en landbruksminister oppfordret til en plantebasert dag i uka, eller inviterte pressen til en vegetarisk middag? Har det i det hele tatt skjedd? Et av de mest effektive grepene for å redusere klimaendringer, er og blir å bytte ut kjøtt med plantebasert mat. Miljødirektoratet sier dette i klartekst – da bør regjeringen også klare å gjøre det. Landbruksministeren hevder at «dyr på beite (bidrar) til å ta vare på det biologiske mangfoldet». Men en svensk studie fra 2022, som undersøkte denne myten, fant at standard beiting hadde «ødeleggende effekter» på biodiversiteten.

Klimaaktivisme

Økoglede og strategi

De siste dagene har det vært debatt i Klima-Norge om frustrasjon, sinne, håp og kjærlighet i klimakampen. 24. mars skriver Per Bjørn Foros at klimaaktivister må ty til «økoglede» for å leve i nuet og virke mindre desperate. 27. mars svarer Anne Klenge, som for tiden soner en fengselsstraff for en fredelig aksjon i 2022, at hennes handlinger ikke kom av desperasjon, men bevisste valg for å sette søkelys på fossilindustriens overmakt i Norge. At å trekke seg tilbake i økoglede ikke utfordrer kreftene som drar vår generasjon videre mot katastrofe. Klimabevegelsen har et omdømmeproblem.

Kongehuset

Braanen-monarkiet

Hver gang Bjørgulv Braanen befatter seg med monarkiet, leser jeg ham med interesse. Fra 2003-kommentaren «Kommunistenes konge?» har han inntatt en helt særegen posisjon i den norske statsformdebatten, en slags «ærr’e så nøye ‘a»-holdning som likner så mange av de lunkne rojalistene som egentlig ikke bryr seg en døyt om Slottet, pomp og prakt og what not, de som fnyser av reportasjer om hva de kongelige bedriver på fritiden, men som synes Harald er en ålreit kar. Lunkne rojalister likner på lunkne republikanere, de som godt kunne tenke seg å fjerne kongefjesket, men som fryser på ryggen av skrekkscenarioet at president Carl I. Hagen skulle stå på slottsbalkongen og hylle barnetoget. Likevel, Braanen er ikke lunken, det skal han ha. Uredd quickstepper han rundt i venstresidesalaten av halvfordøyd gammelkommunistisk merke, troen på at bare vi fjerner kongehuset, er det klasseløse samfunnet rett rundt hjørnet. Han fortjener ros for å ha tatt et oppgjør med den fraseologien som har preget mye av norsk republikansk argumentasjon og serien av republikk-forslag som rituelt blir lagt fram for Stortinget hvert fjerde år.