Økonomisk ulikhet handler ikke bare om fordelingen av penger. Det handler om fordeling av makt. Det nye oligarkiet er et ektefødt barn av nyliberalismen. Flere tiår med markedsideologi har ført til bred politisk aksept for voldsom konsentrasjon av rikdom. Tankesettet har dessuten bidratt til en dyrking av egoet til menneskene på toppen av kapitalismen, som stadig får høre at det er de som er «verdiskaperne». Veien fra en slik liberalisme til spirende fascisme kan være kort.
Mange liberale kritikere av Trump klarer ikke å skjule sin forakt for menneskene i kjernen av hans bevegelse, de antatt vulgære og kunnskapsløse massene med Maga-caps på hodet. Den tradisjonelle marxistiske forståelsen av fascismen var stikk motsatt, fascistisk diktatur og vold ble sett som borgerskapets siste skanse i kampen mot arbeiderbevegelsen. Begge analysene er for enkle for å beskrive dagens ytre høyre. Trump og hans likesinnede løftes fram av uro i brede lag av folket, fyrt opp av både økonomiske problemer og vår tids intense kulturkrig. Samtidig er den mer resolutte andreutgaven av Trump-regimet umulig å forstå uten å legge vekt på at en sterk fraksjon av den økonomiske eliten nå har alliert seg med ytre høyre. Det gjelder ikke bare de mye omtalte tek-oligarkene, med Elon Musk i spissen. Også i fossilbransjen og innen bank og finans er det mange som har investert tungt i den nye presidenten.
«Det nye oligarkiet er et ektefødt barn av nyliberalismen»
Interessefellesskapet mellom den autoritære høyresiden og noen av verdens rikeste menn handler særlig om internett og energi. Begrensninger i retten til å hate og hetse på nett er samtidig begrensninger i tek-gigantenes rett til å tjene penger som de vil. Venstresidens vilje til å regulere innholdet på sosiale medier har de siste årene blitt supplert med økende iver etter å gjøre noe med monopolmakt. Begge deler skremmer Silicon Valley. Også motstanden mot ethvert miljøtiltak, fra energiomlegging til plastsugerør, har forent maga-bevegelsen og deler av storkapitalen. «Drill, baby, drill» er et gigantisk veddemål på at USA kan vinne på å forbli en bastion for produksjon og forbruk av fossil energi i stedet for å konkurrere om å komme først i kappløpet mot nye grønne løsninger. Olje- og gasselskapene gleder seg, samtidig som flere av de største bankene på Wall Street med entusiasme forlater sine forpliktelser om å bidra til energiomstilling og netto null utslipp. Også tek-bransjen har et enormt behov for billig og raskt tilgjengelig energi. Slik går regnestykket opp for alle milliardærene som fikk stå i første rekke under seremonien ved Trumps innsettelse.
Elon Musks nedbemanning og overtakelse av sentrale systemer i flere departementer er et spektakulært maktgrep, men det selges inn på falske premisser. Det egentlige målet med lemlestingen av det føderale byråkratiet er ikke effektivisering og lavere utgifter, men å kraftig utvide makten til presidenten og hans venner. Embetsfolk som er mer lojale mot loven enn mot det nye regimet skal vekk. Økonomen og Trump-kritikeren Paul Krugman kaller det et «selvkupp» og mener at alt Trump og Musk gjør må forstås i dette perspektivet. Selvkupp skjer når en legitimt valgt leder forsøker å ta full kontroll gjennom å fjerne begrensninger på egen maktbruk.
I debatten om ulikhet her hjemme får vi ofte høre at venstresiden er altfor opptatt av å begrense rikdom, og at fattigdom er det eneste problemet. Da overser man at rikdom også er makt. Stadig økende forskjeller ender i oligarki, og når oligarkene vil omskape samfunnet i sitt bilde er ytre høyre et naturlig redskap. Det er dette Elon Musk kan lære oss: Ekstrem rikdom gir ekstrem politikk.