I kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina har verden vist solidaritet med det ukrainske folk. Kulturlivet har blitt en viktig arena hvor ukrainere kan dele sin historie og kunst, og oppleve støtte fra det internasjonale samfunnet. Men denne solidariteten har også skapt rom for kynisk utnyttelse. Et tydelig eksempel på dette er det selvproklamerte Grand Ukrainian Ballet, som nylig turnerte i Norge.
Annonser for Grand Ukrainian Ballet lover en unik kulturell opplevelse med bilder av grasiøse dansere og et inntrykk av autentisk ukrainsk ballett. Men ved nærmere undersøkelse oppstår mange spørsmål. Hvem er de egentlig, og hvor er de registrert?
NRK har avslørt at det er danske Peter Sindberg (Showtime Concerts) og israelske Rimma Wachsmann (Agenda Production, registrert i Tyskland) som organiserte turneen i Norge. Disse selskapene har ingen tydelig kobling til Ukraina.
Enda mer avslørende er den russiske tilknytningen: Agenda Production ble grunnlagt av Wachsmann og Shalva Beniashvili, begge med bakgrunn fra Sovjetunionen. En russisk nettside har omtalt Beniashvili som en arrangør av turneer for russiske artister i Tyskland.
Videre er Wachsmann tett knyttet til Liudmila Titova, grunnleggeren av Moscow State Ballet og en sentral figur i denne historien. Nettsiden til Royal Classic Ballet nevner disse to som teaterets administrasjon. Deres bruk av navnet Grand Ukrainian Ballet kan vanskelig tolkes som annet enn et forsøk på å utnytte verdenssympatien med Ukraina.
«For russiske medier framstilles selskapet som russisk»
Hvor mange av danserne er ukrainske, og hva er deres tilknytning til ukrainsk ballettradisjon? Det meste tyder på at flertallet ikke har noe med Ukraina å gjøre. Selv de få ukrainske danserne som muligens er med, har liten forbindelse til landets balletskoler.
I et intervju med Moskvas Radio i juli 2024 beskrev Titova sitt selskap som en forlengelse av russisk ballettradisjon. Hun roste samarbeidspartnere fra Vesten, samt den tyske konsulen, for å ha hjulpet til med å få arbeidsvisum for russiske dansere, samt skrøt av omtrent 100 forestillinger i 2023 og 100 til i 2024 i Tyskland, Sveits, Norge og andre skandinaviske land. For russiske medier framstilles selskapet som russisk, mens det for europeiske scener selges under en ukrainsk merkevare.
Krigens lidelser skaper også økonomiske muligheter for de som er villige til å utnytte situasjonen. Flere av Grand Ukrainian Ballet sine forestillinger i Norge var utsolgt til tross for ganske høye billettpriser. Men det finnes ingen indikasjoner på at inntektene støtter Ukraina eller kamp for demokrati. Når slike aktører profitterer på en krig, undergraves også verdien av ekte solidaritet. Dette er et slag i ansiktet på ukrainske kunstnere som har blitt fratatt muligheten til å representere sin egen kultur.
Saken representerer en omvendt versjon av en mangeårig trend: Tidligere ble ukrainske artister ofte feilaktig promotert som russiske i utlandet. Nå ser vi russiske artister som kamuflerer seg som ukrainske. Dette er spesielt problematisk i dagens kontekst, der Russland fører en brutal krig mot Ukraina. Når norske teatre og kulturinstitusjoner samarbeider med slike selskaper, risikerer de å bidra til et falskt narrativ som forsterker den økonomiske utnyttelsen av krigen.
Norske kulturhus har et ansvar for å undersøke hvem de gir en plattform til. Publikum har også rett til å vite hvor pengene deres går. Å kjøpe billetter til et selskap som utgir seg for å være ukrainsk, men som er tett knyttet til russisk kultur, undergraver troverdigheten til solidaritetsprosjekter.
Denne saken er en påminnelse om at kultur kan være et kraftig våpen – både for å styrke solidaritet og for å villede. Det er derfor avgjørende at vi som publikum, så vel som kulturinstitusjonene, stiller spørsmål når noe virker for godt til å være sant. Solidaritet må være mer enn en overflatehandling – det må være ekte og sannferdig, akkurat som den melodien vi velger å danse til.
