Druknings­fornemmelser

Det er ingen lystig utstilling den irsk-palestinske kunstneren Nora Adwan viser på Unge Kunstneres Samfund (UKS) i Oslo. «Things Fall Apart» handler om hvordan det er å leve i et fremmed land og mellom forskjellige kulturer. Men snarere enn å fortelle gjennom ord og bilder forsøker Adwan å formidle hvordan livet i eksil kjennes på kroppen.

«Things Fall Apart» er Adwans første større separatutstilling, og det er også første gang jeg ser kunsten hennes. Adwan (f. 1983) vokste opp i London og Irland og studerte skulptur og fotografi før hun flyttet til Norge og tok masterutdannelse ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen i 2014. I Bergen har Adwan vist flere utstillinger, blant annet på Lydgalleriet og på Hordaland kunstsenter. Her i Oslo har hun deltatt på gruppeutstilling på Kunstnerforbundet, og i 2022 laget hun «Sang i et fremmed land», som var en videoinstallasjon og et bestillingsverk på Astrup Fearnley.

Utstillingen på UKS er både meningsgjerrig og veldig fortettet. Adwan formidler ikke så mye informasjon som stemninger. Utstillingen består av to deler: Oppe på den høye mesaninen ses en ornamental sjalusi laget av tre. Den slekter på islamsk byggeskikk for å skjerme mot sola, kalt mashrabia. Nede i galleriet regjerer blåfarger og en blek, dyster atmosfære. Fra det høye taket henger tre søyler laget av lateks. De måler én meter i diameter, er to–tre meter lange og dekorert med unnselige bilder av gestikulerende hender.

Fra hver av søylene stråler videoprojeksjoner som lager et blått fargespill over søylenes overflate og sirkelrunde bilder på gallerigulvet, som sølepytter. Videoene er hypnotiserende å se på. De synes å være opptak av bølgende hav, men sett nedenfra. Innsida av søylene er dessuten utstyrt med et kuppelformet gitter som kaster skygger over videoene og formidler en følelse av å være innesperret.

Fra taket henger i tillegg fem høyttalere. De er formet som kuler med mange kanter og kunne vært fiendtlige droner i en science fiction-film. Lydene er fordreide og omsluttende, det suser, skvulper, banker og bruser, som om vi befinner oss under vann. Én av høyttalerne er installert over en benk, og herfra strømmer stemmen til det jeg antar er kunstneren selv. Hun leser opp et dikt, intonasjonen er preget av lede, tunge sukk og stønn. Teksten flimrer forbi, og i etterkant husker jeg bruddstykker som «diasporic motion», «time travel» og «amputated».

I utstillingsskrivet spør Adwan om hvordan det er mulig å «skrive, arbeide og drømme i møte med trusselen om utslettelse, når bare det å eksistere føles som å være fanget like under overflaten?» Spørsmålet virker sentralt for utstillingen. Det er vanskelig å orientere seg nede i galleriet. Jeg kjenner på en slags kavende hjelpeløshet, liksom jeg er omgitt av noe tungt som trykker meg sammen og tapper meg for krefter.

Kanskje skal søylene forestille luftrør eller fluktruter, men de er sperret av disse gitrene. Jeg får lyst til å gjøre svømmetak, for å dukke opp av vannet utstillingen skisserer, og for å trekke de forvirrende, hule, dumpe lydene til side.

«Jeg kjenner på en slags kavende hjelpeløshet»

Fra mesaninen i andre etasje ser utstillingen ganske annerledes ut. Vi er ikke lenger under vann, men omgitt av mye varmere, gult lys. Denne situasjon har et ladet, erotisk preg. Bak den ornamentale mashrabiaen er jeg delvis skjult, og når jeg retter blikket mot menneskene nede i galleriet, føler jeg meg som en kikker. Jeg kan se på dem uten at de kan se meg. Eller, ved nærmere ettertanke er jeg ikke usynlig her oppe: På grunn av de varme lyskasterne kaster jeg lange skygger utover gallerigulvet, og for dem der nede framstår jeg som en stor, mørk og guffen silhuett.

Selv om utstillingen er veldig stemningsfull, virker den noe innforstått. Atmosfæren utstillingen formidler, later til å stamme fra noens erfaringer, men det er uklart for meg hvem denne avsenderen er, og hvilke konkrete hendelser som har forårsaket følelsen av å befinne seg under vann. Er det kunstneren selv som forteller om hvordan det er å bevitne krigen på Gaza-stripa, fra trygg og avmektig avstand her i Norge? Det virker sannsynlig, men utstillingen gjør det vanskelig å samle håndgripelige argumenter for en slik fortolkning.

Det som er sikkert, er at utstillingen skaper et tydelig skille mellom besøkende oppe på mesaninen og nede i galleriet. Der oppe er en tydeligvis ikke innesperret eller under vann, men fri til å kikke på de andre gjestene. Nede i galleriet kjenner jeg på en klaustrofobisk avmakt, som om jeg både er under vann og under noens snokende blikk.

Menneskene på mesaninen later til å holde friheten min i sine hender. Altså kan utstillingen være en sanselig, kroppslig utbrodering av Adwans påstand om livet i eksil, at det er som å bli holdt fanget like under vannoverflata.