Skråninga», Carl Frode Tillers røffe debutroman fra 2001, er en klassiker, men på meg gjorde den, med sin psykiatriske forståelsesramme og irriterende hopp mellom tider og steder, lenge ikke det helt store inntrykket. Ikke før helt til slutt, hvor helheten brått blir gitt et sug av mening idet jegpersonen skal i begravelsen til faren, som han hadde et mildt sagt vanskelig forhold til, og kommer til en uventet metafysisk forsoning med sin plageånd i livet: «Far min blir til jord snart no. Far min skal vere sjølve våren snart. Eg kjenner eg blir roligare når eg tenker på det. Eg skal også bli våren ein gong. Ein gong skal eg og far min vere våren i lag.»
Svanhild Amdal Telnes byr på lysende bilder, men også for mange obligatoriske ingredienser.
Vagt vingespenn
