Akkurat nå

Inn i mørket

Her om dagen fortalte jeg i en bisetning til noen kollegaer at jeg en gang for lenge siden hadde spist på en mørkerestaurant i Berlin. Det ville de gjerne høre mer om. Her kommer derfor en liten tekst om hva som skjedde. Ganske åpenbart husker jeg ikke spesielt mye, siden det tross alt skjedde i mørket. Men fra dypet av hukommelsen kan jeg minnes at vi ble tatt imot av en kelner i døra, som ledet oss inn bak to eller flere flanelltepper i mørk, før vi kom inn i spiserommet hvor det var helt fullstendig bekmørkt. Vi var vel en 10–12 stk. i spisefølget, og vi måtte holde hverandre på skuldrene da vi ble geleidet bort til bordet vårt.

Ugla

Poteter fra mors grav

Er det innafor å plukke einebær fra gravlunden? Sånn lyder et spørsmål fra radioprogrammet Abels tårn. Innsenderen av spørsmålet hadde servert en lekker middag til noen gjester, med selvplukkede einebær. Da hun fortalte hvor einebærene var plukket hen, reagerte gjestene med en viss avsmak. At maten de spiste var gjødslet på menneskelig nedbrutt materiale, var visst for mye. Selv blir jeg jo litt … perpleks (?) av tanken, men det får meg også til å tenke … Det har da dødd mennesker i skoger gjennom tidene, der vi aktivt plukker sopp og bær? Og gjødsel er langt fra kannibalisme. Når jeg tenker meg om: hvor mange kornåkere er ikke pløyet oppå slagmarker der likene har ligget tettere i massegraver, enn de gjør på kirkegården. Så det blir brått vanskelig å unngå å spise mat som ikke på et eller annet vis er gjødslet på kompostert menneskekjøtt (det er lettere med tanken). Og når man først klarer å svelge tanken, vokser det en ny en fram: Lar vi godt gjødslet jord gå til spille? Kanskje skal jeg ta med noen ripsbusker og noe blåbærris til kirkegården, bare for å sikre til desserten til neste år.

Millennial_botaniker

Kretsløp

Jeg har solgt sofaen min på Finn, og om ikke lenge kommer den nye eieren for å hente den. Det er litt vemodig. Sofaen og jeg har hatt mange fine stunder sammen. Ja, du har i grunn vært mer enn en sitteplass. Du har vært en venn! Det er trist å ta farvel, men møblenes kretsløp er en vakker ting. Jeg liker tanken på at noens gamle, glemte lenestol kan bli mitt nye praktmøbel.

Blümchen