I dag, 6. februar, markeres den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse (FGM). Men er det egentlig noe å feire? I Somalia, et land hvor over 99 prosent av kvinnene mellom 15 og 49 år har blitt utsatt for denne grusomme praksisen, er det ikke nok med symbolhandlinger. FGM er mer enn bare et helseproblem – det er et sosialt og politisk nederlag. Somalia er et mannsdominert samfunn, hvor makt og beslutninger i både politikk, kultur, tradisjon og religion er konsentrert hos menn. De har makten til å eliminere praksisen, men gjør de det? Hva kreves for å få slutt på denne barbariske tradisjonen?
På 1980-tallet forbød Siyad Barres regime FGM, og informasjonskampanjer ble rullet ut. I byene fikk folk informasjon, men på landsbygda, der tradisjonen sto sterkest, ble det aldri gjennomført tilstrekkelige tiltak for å endre holdningene. Etter statens kollaps på 1990-tallet mistet loven sin betydning, og i stedet for beskyttelse fikk Somalia krig, korrupsjon og sviktende rettsvern.
Hvorfor har vi ikke fått et slutt på FGM etter så mange år? Svaret ligger i maktstrukturen i Somalia, der menn på alle nivåer – fra politiske beslutningstakere til religiøse ledere og tradisjonelle eldre – er de som definerer hva som er akseptabelt. Hvis de ikke aktivt går inn for å avskaffe FGM, vil tradisjonen vedvare. Hvorfor er de ikke presset til å handle?
Vi må konfrontere sannheten. Internasjonal hjelp har ikke klart å stoppe FGM. Landet mangler et fungerende rettssystem og institusjoner som kan håndheve lover. Bistandsorganisasjoner kan ikke erstatte myndighetene. Somalia må ta ansvar for sine egne barn. Men kan et samfunn med så sterkt maskuline strukturer virkelig gjennomføre den nødvendige endringen? Somalia trenger ikke flere midlertidige prosjekter – det trenges en nasjonal revolusjon.
1. FGM bekjempes ikke med pekefingre fra FN. Det er i lokalsamfunnene endring må begynne. Religiøse ledere, eldre kvinner og samfunnsaktører – som i stor grad er menn – må aktivt utfordres og endre holdningene som opprettholder FGM. Hvis menn på disse arenaene ikke tar ansvar, vil praksisen fortsette.
«FGM bekjempes ikke med pekefingre fra FN»
2. FGM kan ikke bare være et papirforbud. Det må kriminaliseres på nasjonalt nivå, og myndighetene må gjøre alt de kan for å sørge for at loven faktisk håndheves. Dette krever investeringer i politi, rettssystem og sosialtjenester.
3. I områder preget av fattigdom og mangel på ressurser er FGM et resultat av økonomiske faktorer. Bygg skoler, helsetjenester og gi befolkningen gratis tilgang til disse. Dette vil bryte den økonomiske sirkelen som opprettholder FGM. Igjen, dette krever handling fra de mennene som har kontroll over de økonomiske beslutningene.
Land som Senegal, Kenya og Etiopia viser at endring er mulig. I Senegal førte en kombinasjon av lokalt engasjement og økonomiske insentiver til en betydelig nedgang i FGM, mens Kenya styrket lovgivningen, og økt bevissthet fikk flere til å vende ryggen til tradisjonen. Etiopia har fått til samarbeid mellom religiøse ledere. Dette viser at en helhetlig tilnærming, som inkluderer både lovverk, økonomi og samfunnsengasjement, er nøkkelen.
Somalia står ved et veiskille. Den pågående behandlingen av Somalias første lov om barns rettigheter, som kan inkludere beskyttelse mot FGM, er en gylden mulighet. Hvis politikerne virkelig ønsker endring, må de sørge for at loven får konkrete konsekvenser. Dette er den eneste måten å beskytte jenter mot en praksis som har skadet millioner.
For at Somalia skal vinne denne kampen, kan de ikke bare tilby hjelp. Vi må bygge en stat som beskytter sine egne innbyggere, en stat der rettigheter ikke bare er ord på papir, men en realitet. Den internasjonale støtten er viktig, men det er Somalia som til syvende og sist må være leder i denne kampen. Det er på tide å stå opp for en fremtid der jenter ikke lenger trues av denne grusomme tradisjonen.
