Det har den siste måneden pågått en debatt om hvorvidt Norge har blitt for rikt. Påstanden er at oljerikdommen har gjort oss mindre produktive. Premisset for den debatten har vært basert på dårlig faktagrunnlag og feil statistikk. Men spørsmålet er likevel interessant: Er det slik at vi blir mindre produktive av å bli rikere?
I det store og hele er det lite som tyder på det. Og ser vi på individnivå, så viser forskning en tett sammenheng mellom et høyt minstelønnsnivå, små lønnsforskjeller og høy produktivitet. Når vi prioriterer å løfte de laveste lønningene, så blir hele samfunnet mer produktivt.
Mekanismen er som følger: Den norske lønnsdannelsen har sikret et høyere nivå på de laveste lønningene enn i de fleste andre land. Det bidrar til at arbeidskraft som settes til å gjøre mindre produktivt arbeid blir veldig dyr for bedriftene. Da er det mye å tjene på å finne en maskin til å gjøre oppgaven, eller å unngå den helt. Arbeidskraften kan heller gå til en mer produktiv arbeidsoppgave, gjerne med kompetansepåfyll på veien. Høye lønnsgulv gir rett og slett sterke insentiver til å investere i teknologi og omstille driften for å sikre et høyt nok produktivitetsnivå til å rettferdiggjøre de høye lønningene. Med andre ord: Rike arbeidere betyr produktive arbeidere. For det er ikke først og fremst vår individuelle moral som påvirker produktiviteten, selv om den selvsagt spiller en rolle. Det er rammene vi jobber innenfor som påvirker hvor produktive vi klarer å være på jobb.
Et eksempel er om arbeidsgiveren leier inn en heisekran for å løfte materialene til øverste etasje i et bygningsprosjekt, eller lønner arbeidere for å bære materialene opp manuelt. Om arbeidsgiveren investerer i en heisekran, vil det øke produktiviteten.
Produktivitet måles som verdiskaping per arbeidstime. Istedenfor å ha fem ansatte som jobber i ti timer med å bære materialer, vil man med en heisekran trenge færre folk. Og verdiskapingen per arbeidstime øker kraftig. Med dette eksempelet er utviklingen også positiv for folkehelsen, ettersom det er bedre for kroppene våre at en heisekran løfter materialer, istedenfor menneskelige rygger.
«Det er rammene vi jobber innenfor som påvirker hvor produktive vi klarer å være»
Høye lønnsgulv gjør at mindre produktive bedrifter ikke overlever konkurransen, ettersom de ikke har tilstrekkelig lønnsevne. Det er dette som kalles kreativ destruksjon – kapital, arbeidskraft og samfunnets ressurser flyttes til bedrifter med høyere produktivitet. Hvis de minst produktive virksomhetene legges ned, trekker det gjennomsnittlig produktivitet opp. I en økonomi der det ikke er mulig å konkurrere ved å dumpe lønns og arbeidsvilkår, er det kun de som investerer i teknologi og innovasjon som overlever på sikt.
Forskning har også vist en påfallende sammenheng der produktiviteten faller i sektorer der lønnsnivået presses ned. EU-utvidelsene i 2004 og 2007 ga økt tilgang på billig arbeidskraft fra lavkostland. Det gjorde det lettere å etablere lavproduktive foretak. De lave lønningene i sektoren trekkes ofte frem som en mulig forklaring på den svake produktivitetsutviklingen i næringen.
Tillater vi fattigdom, lønnsdumping, useriøse arbeidsgivere og økende lønnsforskjeller, så er det rett og slett svært skadelig for Norges fremtidige produktivitet.
Når LO krever store generelle lønnstillegg og egne lavlønnstillegg i lønnsoppgjørene er det dermed bra for produktiviteten. Og det er ikke bare en beleilig sideeffekt av å kreve mer lønn til medlemmene, det er en del av designet bak den kollektive lønnsdannelsen. Allerede på den svenske LO-kongressen i 1951 ble solidarisk lønnspolitikk introdusert som oppskrift på høy produktivitet. Ideen var at lønnsutjevning på tvers av virksomheter og næringer ville bidra til raskere overgang til ny og mer effektiv teknologi, og dermed høyere produktivitet. Relativt sett høye minstelønninger og lave topplønninger ville føre til en raskere utskifting av lite produktive arbeidsplasser til fordel for nye og mer produktive arbeidsplasser.
Dette er en av grunnene til at Norge i dag er et av de mest produktive landene i verden. Dessverre vokser produktiviteten mye saktere enn før. Denne utviklingen er i tråd med våre handelspartnere, og skaper usikkerhet for norsk økonomi fremover. Men i jakten etter løsninger må vi ikke gi slipp på det som har gitt oss dagens topplassering.
