Narrativ tyranni

Den begynner forholdsvis forsiktig, Sin Wai Kins soloutstilling «Man’s World», som gjennom filminstallasjoner tar for seg hvordan ­historiefortelling former verden og vår virkelighetsforståelse.

Tre skjermer formidler et verk som ser ut til å være reklame for en særdeles effektiv herreparfyme, kalt «Essence (Digital Display)» (2024), i et bildespråk som bærer med seg ekkoet av den type branding Jeff Koons egnet seg åt i årene før karrieren tok helt av.

Men det er langt fra den samme agendaen. Koons konsentrerte seg om alkohol og tobakk som sublime vanitas-markører. Sin Wai Kin er mer interessert i det reklamen lover; denne parfymen lukter ikke bare godt, den vil fikse alt og oppfylle alle dine drømmer. Virkelig.

Det er uansett en beskjeden inngang til detunivers av kunstig latter og angrep på tid og rom somutfolder seg videre, krystallisert ved utstillingens sentrale verk «Time of our lives» (2024), som er, vel, en sitcom. Projisertvis-à-vis et for innspilt studiopublikum, slik at man kan snu ryggen til det som skjer og konsentrere seg om et publikum som ser på det samme. Hvorfor man nå skulle ha behov for det.

Det er vanskelig å se hva som motiverer dette grepet. Selv orket jeg 30 sekunder før jeg snudde meg tilbake til denne spinnville sabotasjen av tid og rom som utspiller seg mellom en mann, en kvinne og en klovnesminket forteller.

Det er mye åta inn, og den eksistensielle fortvilelsen som driver dette mot kanten av molekylær oppløsning, blir understreket i det litt avsides plassertearbeidet «The Fortress» (2024), der kunstneren dropper allironi for å bore seg skikkelig ned i sjelas mørke natt.

Sjelden blir det så ettertrykkelig gnidd inn at virkeligheten ikke er virkelig,og at vi kanskje bare kaver rundt i noen annensdrøm. Når det kommer til stykket: Hva er et liv, når vi alle er blitt lurt til å tro noe annet enn atvi kryper omkring i sirkel på alle fire i en kjellerlabyrint, nakne, blinde og smurt inn i dritt?

«Time of our lives» og «The Fortress» borer seg nådeløst nedover i den stadig mer bekreftede mistanken om at våre grunnvilkår bare er oppspinn. «Det er tid, og så er det imaginær tid», sies det et sted, og beskjeden synker inn; du har enten kontroll over din tilstedeværelse på planeten, eller så har du kjøpt fiksjonen.

De fleste av oss har jo det, men så må vi også forholde oss til en samtid der løgnen har tatt balletak på sannheten. Sin Wai Kin gjør den jobben en kunstner må gjøre, og trekker både den offisielle og den personlige versjonen i tvil.

En manøver som avføder akutte spørsmål: Hva hvis vi er den sjuende generasjonen virtual reality og lite mer enn tamagochier, utlevert til en sadistisk gud?

Hvor skal vi gjøre av oss når det avsløres at det ikke finnes noe bak alt dette, og vi er omringet av universets grimme, ekspanderendestillhet? Jeg liker disse spørsmålene. Vi trenger svar på dem.