Debatten om klassisk kunst har fått flere til å spørre hvorfor det ikke finnes en linje for klassisk figurativ kunst i Norge. I Dagsnytt 18 den 28. januar pekte Vebjørn Sand på at kunstakademiene i Norge verken har en klassisk linje eller professorer i klassisk maleri. Styreleder i Norske Billedkunstnere, Geir Egil Bergjord, svarte at akademiene ikke lenger har egne linjer, og at professorene veileder studentene i det de selv ønsker å uttrykke.
Det høres fint ut, men hvordan kan en linjeløs modell fungere for alle når ingen av professorene underviser i klassisk kunst? Hvorfor skulle vi som ønsker å male klassisk søke oss til en skole som ikke tilbyr undervisning i de tradisjonelle teknikkene vi ønsker å uttrykke oss gjennom? Ville ballettdansere godtatt en linjeløs utdanning?
Om dagens kunstutdanning virkelig passer for alle, hvorfor ikke innføre samme system for dans på Kunsthøgskolen? Vi kunne erstattet linjene for ballett, jazz og samtidsdans med en felles bachelor i dans, hvor kun professorer i samtidsdans skulle undervise. De kan jo veilede i alle sjangre… Opptaksprøvene viser dessuten at danserne allerede er så teknisk dyktige at mer terping på teknikk er overflødig og gammeldags!
Ingen klassiske ballettdansere ville søkt seg dit. Likevel mener Geir Egil Bergjord at klassiske malere kan utvikle seg uten egen linje eller professorer i klassisk kunst. Studentene ved akademiet er kanskje fornøyde, men hva med oss som ikke søker?
«Ville ballettdansere godtatt en linjeløs utdanning?»
Jeg er glad for at kunstakademiene ønsker å være inkluderende, men flere av oss som ønsker å jobbe klassisk, opplever ikke utdanningen som et reelt alternativ. Alle kunstnere trenger ikke å kunne male en hånd, men vi som vil uttrykke oss gjennom et figurativt formspråk trenger faktisk lærere som kan veilede oss i dette.
Når vi ikke søker på akademiene, er det ikke så mange andre veier igjen: Vi er flere som enten fortsetter som selvlært, drar til Nerdrum, går i lære, eller – hvis man har økonomi til det – studerer klassisk kunst på et privat akademi i utlandet. Selv har jeg drømt om studere klassisk kunst i Firenze siden jeg var 14 år, men har til nå ikke hatt muligheten. Isteden valgte jeg å studere kunsthistorie på Universitetet i Oslo, samtidig som jeg er deltidselev på «Klassisk figurasjon» ved Fabrikken tegne og maleskole. Jeg elsker kunsthistorie, og er heldig som får muligheten til å fokusere på begge deler, men hadde det vært en offentlig kunstutdanning med professorer i klassisk kunst ville jeg heller søkt dit.
Jeg har flere venner og lærere som har hatt stort utbytte av undervisningen ved kunstakademiene. Jeg ønsker ikke at de skal miste muligheten til en konseptuell kunstutdanning på høyt nivå, men etterspør en linje for oss som vil lære klassiske teknikker.
Bergjord påpekte at det finnes dyktige naturalistiske malere som har gått på kunstakademiene i Norge. Men var det utdanningen som gjorde dem dyktige? Mange har brukt studietiden til å lære på egen hånd eller har gått på kurs andre steder. For de mest talentfulle kan kanskje selvstudier i atelierene være en mulighet. Men for de fleste av oss «ikke-genier» er veiledning fra kyndige lærere innen klassisk kunst nødvendig. Hvor mange klassiske musikere ville vært kvalifisert for Kringkastingsorkestret om Musikkhøgskolen skulle vært uten spesialiserte linjer? Noen få ville klart det, men ikke på grunn av undervisningstilbudet. Den linjeløse modellen er ikke et godt alternativ for oss som ønsker å lære håndverket.