Det er mange paradokser ved livet. Ett av dem er at vi er mest fornøyde med livet i «godt voksen» alder (de som før ble kalt gamle), typisk mellom 65 og 75 år, mens de unge sliter mer. Samtidig har vi et samfunn som dyrker det unge i en nesten absurd grad. Barna søker tidligere mot ungdomstiden, 35-åringer oppfatter seg som ungdom, og de middelaldrende klamrer seg til ungdommen. Det er forståelig, siden det unge representerer alt som skal bli, mens det gamle representerer det som har vært.
I motsetning til krepsdyret Daphnia og den lille hydraen er drømmen om evig liv fortsatt en drøm for oss mennesker.
Hvorfor har ikke evolusjonen gitt oss evig ungdom?
