Anne Kalvig bruker Donald Trump som sannhetsvitne om kjønn i Klassekampen 30. januar. Kvinner har beskyldt Trump for voldtekt, overgrep og trakassering helt siden 1970-tallet. Han har hatt nådeløse advokater, men likevel betalt titalls millioner dollar i oppreisning og hysjpenger til kvinner. Han kjemper mot retten til selvbestemt abort og gjør det han kan for å stoppe all offentlig kritikk av tradisjonelle kjønnsroller. Trump taler sant, sier Kalvig. Hun roser presidenten for at han har bestemt at det er eksistensen av (bare) to kjønn som skal gjennomsyre amerikansk politikk, og at han avslutter medisinsk behandling av barn som vil endre kjønn eller kjønnsuttrykk.
Alle er enige om at mennesket er en biologisk art som reproduserer seg ved tokjønnet formering. Det er et faktum. Ingen behøver å gå til Trump for å argumentere for det. De heftigste debattene handler da heller ikke om reproduktivt kjønn, men om hvordan vi i samfunnet lever kjønn: hvordan vi uttrykker oss og hva vi gjør, og hvordan vi selv og omgivelsene tolker oss i lys av kjønnede kategorier. Her er det for Trump ingen gråsoner, ingen variasjoner i selvfølelse og identitet. Det er bare reproduksjon. Han vil tilbake til tradisjonelle kjønnsnormer basert på at kvinner føder barn og menn tjener pengene, og Trump får makt til slik politikk gjennom sin allianse med fundamentalistiske kristne og sexistiske oligarker. Det er vanskelig å forstå at Kalvig tar sjansen på å bli tatt til inntekt for Donald Trump og denne politikken, når hun lett kunne argumentert annerledes og unngått det. Eller kan det være at hun faktisk er enig med Trump, ikke bare når det gjelder påstanden om de to kjønn, men også kjønnsideologien hans? Innlegget hennes må føre til et slikt spørsmål.
«Det er fristende å be om nåde, slik biskop Budde gjorde»
Jeg har i mange år vært kritisk til medisinsk behandling av kjønnsuttrykk, altså medisinske inngrep i form av kirurgi eller hormontilskudd for å tilpasse kroppen til selvforståelse og kjønnsidentitet. Jeg kan forstå Kalvigs motstand mot det, men kunne aldri henvist til Donald Trumps inhumane og reaksjonære politikk for å argumentere det. Helsevesenet er fanget av sin historie, som går tilbake til 1950-tallet og troen på at noen sjeler var født i feil kropp. Historiker Sigrid Sandal viser oss et annet aspekt ved framveksten av kjønnsoperasjoner i Norge. Vitenskapsmenn ville gjerne teste de nyoppdagede og spennende kjønnshormonene på mennesker, og ikke bare på dyr. Det fikk de, og den medisinske praksisen med modifisering av kropper for å passe til en kjønnet selvforståelse ble etablert. Nå vil transfolk selv bestemme behandlingen, og legene blir forsøkt satt på sidelinjen.
En del av de som jobber med helsespørsmål for transpersoner, vil ha frihet for transfolk til selv å bestemme hva som er beste behandling. Mennesker som er samtykkekompetente bør få utført de medisinske prosedyrene som de ønsker seg, etter å ha vurdert vinst og tap ved for eksempel å fjerne kroppsdeler. Du bør åpenbart ikke fjerne brystene hvis du ønsker å amme. Da blir tapet for stort i kost-nytte-analysen. Du kan ha lyst til å ha skjegg, og må da etter denne logikken få resept på testosteron. Medisinering og kirurgi skal utføres etter individuelle ønsker, fordi tilstanden som skal behandles er selvrapportert. En lege kan rimeligvis ikke bestride hvordan en pasient føler seg når det gjelder kjønn. Argumentene er ellers at pasientene kan mene at de får et bedre utseende med behandling, og at de kommer til å føle seg bedre, ikke ulikt argumentene i skjønnhetsindustrien. Legene blir avkrevd del-intervensjoner, og det som aller mest ligner en shoppingliste ser ut til å ha tatt form. Transpersoner er kundene og helseprofesjonene tilbyderne. Medisinske faglige vurderinger blir både direkte og indirekte avvist. En behøver slett ikke tilslutte seg Donald Trump sitt korstog mot transfolk for å stille spørsmål ved det som kan se ut som et instrumentelt og kommersialisert syn på mennesket.
Folk som forstår seg selv som transperson på en eller annen måte, finnes. I tillegg er vi mange som gjennom historien har brutt med snevre konvensjoner for kjønn gjennom oppførsel, påkledning og selvforståelse, uten nødvendigvis å selvidentifisere som trans. Kalvigs avvisning av at transfolk finnes er nådeløs, og det er fristende å be om nåde, slik biskop Budde gjorde etter Trumps innsettelse som president. Vi kan være uenige om tiltak for transhelse, men likevel sørge for en saklig og respektfull diskusjon om kjønn, hormonbehandling, kirurgi, etikk og offentlig helsestell. Vi har ingenting å lære av Donald Trump når det gjelder noe av dette.
