Forrige tirsdag våknet vi til nyheten om at Trump hadde gitt ordre om at transpersoner ikke lengre skal anerkjennes i det føderale USA. Ikke bare det, men vi ble også utpekt som en samfunnsfiende en må bekjempe. Noe en skal beskytte spesielt kvinner og barn mot. Det er en fortvilende situasjon for transpersoner i USA, men det er også skremmende for transpersoner her hjemme. Nyheten har skapt frykt, og det er mange som lurer på om og når vi får samme situasjon her. Om vi kan leve hele livet vårt ute av skapet.
Jeg blir stadig mer i tvil. Leder i KrF, Dag Inge Ulstein, kunne i VG fortelle at han delte Trumps syn, men bedyret at han ikke delte Trumps retorikk og ordbruk. Men retorikken Trump bruker er ganske vanlig her til lands også. Den har vært det lenge.
Nylig kunne Nettavisen melde at en student ved UiO hadde strøket på eksamen fordi hun skrev om to kjønn. Saken ble spredt i en hel rekke Amedia-aviser, og førte til flere oppfølgingssaker der sentrale politikere i både Frp og Sp reagerte kraftig og krevde at utdanningsministeren skulle «rydde opp». «Jeg vil lovprise henne og synes det er modig og riktig at alle som utsettes for det jeg mener er eksempler på det jeg vil kalle woke i utdanningssektoren, står fram», sa Himanshu Gulati til avisen. Nettavisen nevner riktignok at oppgaven hennes også hadde «tekniske og innholdsmessige mangler», men hverken avisen, studenten eller politikerne legger noe vekt på det. Heller ikke hvorfor en bredere forståelse av kjønn kanskje er relevant i nettopp det faget/emnet hun tar eksamen i. Nei, her er hun først og fremst et offer for «woke».
Kommentarfeltene tar av. Nok en gang blir vi dehumanisert til skumle figurer som må bekjempes. Nok en gang bidrar mediene til å bygge opp hat mot en sårbar minoritet.
I boken «The Transgender Issue» prøver den britiske forfatteren Shon Faye å forklare hvordan og hvorfor trans på kort tid har gått fra å være noe få hadde hørt noe særlig om, til å være den mest opphetede debatten i den vestlige verden akkurat nå. Og mediene gis mye av skylden. Transfolk gikk brått fra å være sjeldne historier om litt originale enkeltpersoners brudd med normer for kjønnsuttrykk til å bli en skummel bevegelse. En ansiktsløs ideologi, en sensasjon. Noe man i en stadig mer tabloid medieverden tvinges til å ta stilling til. Det menneskelige og empatiske forsvant.
«Vi beskyldes for å angripe biologien, ødelegge humoren, gjøre kvinner utrygge og å skade barn»
Det samme har skjedd her hjemme. Norske medier skriver uproporsjonalt mye om trans med tanke på hvor mange vi faktisk er. Det handler stort sett om trans som et problem. Hva gjør en med idretten, hvem skal få slippe inn i hvilken garderobe, hvor skal vi tisse? Blir skoleelevene forvirret? Hva gjør en med fengslene? Hvor skal vi sone? Skal en egentlig «tvinges» til å bruke rett pronomen? Hva gjør en med den «eksplosive veksten»?
Vi beskyldes for å angripe biologien, ødelegge humoren, ødelegge akademia, true ytringsfriheten, gjøre kvinner utrygge og å skade barn. For å nevne noe. En stakkars ensom transkvinne i en liten norsk bygd er, enten hun vil eller ikke, blitt gjort til en del av en skummel ideologisk radikal bevegelse. Som aktiv i debatten selv har jeg for eksempel fått langt flere spørsmål om transkvinner i OL og norske fengsler enn om transpersoners dårlige levekår.
Men med den rene skremselspropagandaen som har vært mot spesielt transkvinner de siste årene, er det jo egentlig ikke så innmari rart. Jeg blir nesten redd for å møte på transkvinner på dametoalettet selv. I en artikkel i Medier 24 peker også kjønnsforsker Elisabeth Lund Engebretsen på hvordan nettopp denne stadige sensasjonalismen rundt trans som identitet og bevegelse er en gavepakke for bevegelser som hater oss. Retorikken er eskalerende. Den blir verre, hardere og mer hatefull. Trans har blitt symbolet i kampen mot all «progressiv sosial endring» i samfunnet.
Harald S. Klungtveit i Filter Nyheter forsøkte i fjor sommer å rette oppmerksomheten mot noe av det samme. Den hatretorikken man så i lukkede forum tidligere, har nå blitt vanligere i den offentlige debatten. Og også her blir trans et symbol på en kamp mot noe større. Klungtveit mener at det er farlig om vi ikke er oppmerksomme på det særskilte hatet mot transpersoner.
Organisasjonen ILGA-Europe har også pekt på hvordan den dehumaniserende retorikken sprer seg. Og hvordan politikere dytter barna foran seg i demoniseringen av trans. Her hjemme går KrF til valg på å beskytte barn og unge mot transbevegelsen, som de mener truer i skolen. Barn kan bli forvirret, de kan ta skade av å lære om oss. Og partiet har vært ganske åpne på hvordan dette er et bevisst valg, i håp om å tjene på en eller annen strømning i befolkningen. En får bare vente og se hvordan det går.
På tross av alle millionene Trump brukte på kampanjer mot transpersoner under valget, viser målinger at trans på ingen måte var blant de viktigste sakene som trakk amerikanerne til stemmeurnene. Ideen om trans som noe farlig og noe barn og kvinner må beskyttes mot, setter transpersoners trygghet og liv i fare. Når jeg får trusler, er det som oftest menn som vil skade meg, eller drepe meg, for å beskytte noen mot meg. Jeg blir beskyldt for å hjernevaske barn og true kvinners eksistens. Og selvsagt går jeg med en frykt for om og når noen kan finne på å gjøre alvor av truslene. Det som likevel bekymrer meg aller mest, er medienes manglende evne og vilje til å se kritisk på sin egen dekning av temaet. Ser redaktørene hva de bidrar til?