Regjeringen ved Helse- og omsorgsdepartementet har nylig foreslått lovendringer innen psykisk helse som de hevder vil fremme «riktig bruk av tvang» (St.prp. 31L). Blant annet vil de gjøre det lovlig å gi pasienter elektrosjokk ved tvang. Dette er ulovlig per i dag, men det skjer likevel, ved bruk av nødrettslovgivning. Forslaget innebærer altså å erstatte en høyst tvilsom bruk av «nødrett» med en lovfestelse av ECT (elektrokonvulsiv behandling) ved tvang.
Elektrosjokkbehandling går ut på å sende elektrisk strøm gjennom hjernen via to elektroder i den hensikt å fremkalle et grand mal krampeanfall. Den italienske psykiateren Ugo Cerletti oppfant metoden i 1938. Forskjellen på eldre og nyere praksis er at ECT nå gis under narkose. Dermed unngår man synlige fysiske skader som benbrudd, men ikke skadevirkningene på hjernen. Professor i klinisk psykologi John Read viser til at 1 av 15 fikk livstruende bivirkninger av ECT, og at 67–68 prosent fikk hukommelsestap. Videre viser forskningen at mellom 12 og 55 prosent vil ende opp med varig hukommelsestap etter behandlingen. Dette er et alvorlig brudd på løftet i den hippokratiske ed om aldri å volde skade.
Prinsippet om fritt informert samtykke er grunnleggende i medisinsk etikk. Et ytterligere problem med elektrosjokkbehandling er at pasientene feilinformeres. Ifølge Read er den korrekte informasjonen om behandlingen at den kan gi et midlertidig løft i humøret, men at denne virkningen er kortvarig, og opphører etter en uke eller to. Og du må veie denne midlertidige virkningen opp mot en forholdsvis høy risiko for permanent hukommelsestap – du kan glemme viktige livshendelser, som at du har giftet deg og fått barn. Du kan glemme kunnskaper du trenger for å utøve ditt yrke. Og dessverre må du lese bredere enn den informasjonen en ECT-utøvende psykiater trolig vil gi deg, for å få vite om dette.
«På hvilke andre områder er den medisinske etikken like lemfeldig?»
Ny norsk forskning bekrefter at informasjonen som gis til pasienter, er utilstrekkelig. Alina Coman ved Senter for medisinsk etikk, UiO, fant i 2022 at nesten alle som deltok i hennes undersøkelse, rapporterte at de hadde blitt fortalt at hukommelsesproblemene ECT medførte, ville være kortvarige og reversible. Et flertall av dem ga uttrykk for at informasjonen de hadde mottatt, var utilstrekkelig. Som Coman påpeker, utgjør klinikernes nedtoning av bivirkninger og kritikk av metoden, et alvorlig problem for gyldig informert samtykke.
De fysiologiske skadevirkningene av elektrosjokkterapi er alvorlige nok. Den berømte barnelegen og psykoanalytikeren Donald Winnicott er den eneste jeg kjenner til som har gått i dybden når det gjelder de psykologiske meningene og virkningene av metoden. I en serie kritiske artikler påpeker han blant annet at pasienter med paranoide tendenser forventer å bli angrepet og vil tolke behandlingen som en bekreftelse på at legen er ute etter å torturere dem. Pasienter som er deprimerte, har en trang til å ville ødelegge noe i seg selv, og vil gjerne bruke enhver farlig ting de kommer over, til en selvstraffende eller suicidal handling. De regner med å måtte drepe seg selv for å ødelegge den dårlige delen av seg selv, og elektrosjokkterapi kan derfor få samme betydning for dem som et selvmordsforsøk de ikke dør av. «Etikken i det å samarbeide med denne selvmordsimpulsen er», som han påpeker, «tvilsom».
«Depresjon», skriver Winnicott, «er verdifulle menneskers sykdom. På grensen til depresjon ligger sammenbrudd hos mennesker som er overbelastet med ansvar eller tap. På denne siden av grensen finner vi den verdifulle personen, ofte en god mor, som tynger seg selv med for mye omtanke. På den andre siden er det samme fenomenet, men mindre bevisst, og dette er depresjon. (…) ECT brukes i dag på de verdifulle menneskene, og hvis dette erkjennes, vil psykiateren utvilsomt bli svært bekymret for sin egen egnethet for denne oppgaven.»
Jeg vil gi ordet til Winnicott nok en gang for et sluttpoeng: «Jeg vil også fremsette ideen om at disse fysiske terapiene er uttrykk for samfunnets ubevisste reaksjon på sinnssykdom. Dette er det aller vanskeligste jeg har å si. (…) Massiv skyldfølelse og frykt og påfølgende hat vekkes hos mennesker som har med sinnslidende å gjøre, og jeg tror dette ubevisste hatet også lå til grunn for den grusomheten mot sinnslidende som notorisk har preget behandlingen av de sinnssyke opp til nyere tid.» Dette siste er et vanskelig poeng å forholde seg til, skjønt det berører spørsmålet om hvilke andre grupper vårt samfunn er villig til å utsette for en like dårlig behandling, og på hvilke andre områder er den medisinske etikken like lemfeldig? Helsepolitikerne burde være seg sitt ansvar bevisst og gå inn for en langt strengere lovregulering av ECT til beskyttelse for pasientene enn det som er tilfellet i dag.
