Totalforsvaret falt inn i en tornerosesøvn med den kalde krigens slutt, men ble vekket til live igjen etter årtusenskiftet. Det opprinnelige totalforsvarskonseptet – 1.0-versjonen – var den kalde krigens totalforsvar. Her skulle sivil sektor understøtte det vernepliktsbaserte invasjonsforsvaret når statens sikkerhet ble truet av krig. Statens ansvarsområder og eierskap var omfattende, og beredskapslagring, planlegging, øvelser og inngripende lovverk skulle stå klart om Sovjetunionen angrep.
Etter årtusenskiftet gjenoppsto det, men som en stikk motsatt 2.0-versjon, og som del av nedskaleringen av Forsvaret. Statens ansvarsområder var nedbygd, beredskapslagrene tømt, lovverket utdatert. Krigsfaren var borte, sammen med trusselen fra Moskva. I all hovedsak var det nå Forsvaret – et nedbemannet og spesialisert innsatsforsvar – som skulle understøtte sivil sektor. Ikke i krig, men ved ulike former for fredstidskriser, i spennet mellom ekstremvær og terrorhendelser, under det nye begrepet samfunnssikkerhet. Ved en krise ville private leverandører forsyne sivilsamfunnet – og det militære – med det som trengtes. Og markedet kunne alltid brukes, for varer kunne skaffes gjennom globale forsyningskjeder.
De siste årene har vi sett antydninger til en omlegging av totalforsvaret i retning en 3.0-versjon. Det er lenge siden Russland var en strategisk partner for Nato; krigstrusselen fra Moskva er definitivt tilbake. Nato-vedtak og USA-press har lenge gjort det klart at Forsvaret må bygges opp igjen. Gråsonetrusler og desinformasjon har økt behovet for å styrke motstandsdyktigheten i samfunnet. Erfaringer fra koronapandemien, krigen i Ukraina, handelskriger og tendenser til en delt verden som følge av økt internasjonal spenning, gjør at myndighetene ikke bare kan belage seg på at de globale markedene vil fungere når faren truer. I totalforsvaret 3.0 er ikke det private fjernet, men staten tar igjen mer plass og ansvar.
Støre-regjeringens totalberedskapsmelding kan anses som stadfestelsen av at en syntese har funnet sted, og at vi er kommet inn i totalforsvaret 3.0. Et svært viktig element er at statsministeren omsider tar ordet «krig» i sin munn, noe som følger opp totalberedskapskommisjonens «nå er det alvor». Det er grunn til å berømme regjeringen for å kommunisere tydelig at krigen kan komme, at vi alle må innrette oss deretter, og for å prioritere å bruke penger på totalforsvaret. I totalberedskapsmeldingen er det fremmet fornuftige tiltak, som økningen av sivilforsvarets personell, satsing på tilfluktsrom, forslag om arbeidsplikt i krig, opptrapping av kornlagring, samt styrket samarbeid med alliansepartnere.
«Norske regjeringer gjør lurt i å vektlegge rett over makt. For også i utenrikspolitikken trenger vi fellesskapet»
I en ny bok om europeisk totalforsvar peker jeg også på andre mulige tiltak i totalforsvaret 3.0. Vi kan ikke organisere oss ut av problemene, og Støre gjør nok rett i å avvise at Statsministerens kontor skal oppskaleres med større ansvar for sikkerhet og beredskap. Det later heller ikke til å finnes lyst til å gjenopprette Solberg-regjeringens kortlivede ministerpost for samfunnssikkerhet under Justisdepartementet, selv ikke etter at Danmark i fjor opprettet et eget departement for samfunnssikkerhet og beredskap. Men kanskje kan det være lurt å se til Sverige, som i 2022 opprettet et ministerium for sivil beredskap i tilknytning Forsvarsdepartementet. Det kunne ha bidratt til en nødvendig styrking av sivil-militær samordning.
Behovet for å aktivere og bevisstgjøre befolkningen er viktig. Fjorårets debatt om å gjenopplive plikttjeneste for 19-åringer hadde mye for seg. Det dreier seg om å lære befolkningen hvem som er fienden, og hva man skal gjøre i krig, samt om å bevisstgjøre om at alle er del av totalforsvaret med ansvar for å beskytte nasjonen og samfunnets verdier. For pasifister finnes det mange roller å fylle, som ikke dreier seg om å bruke gevær. Innvendinger om at plikttjeneste skulle være totalitært, fremstår som en skivebom. Tvert imot: For å stå imot autoritære stormakter, kreves det en dugnadsånd hvor det småstatlige folkefellesskapets ressurser mobiliseres. Når det gjelder totalforsvaret, er vi ikke bare individer. Vi er del av et fellesskap med grunnleggende verdier vi formodentlig finner det ønskelig å forsvare, for eksempel fra det autoritære Russland. Det er dette som skjer i Ukraina, og ligger også til grunn for den støtten vi gir. Alle må kunne forventes å bidra.
Bevisstgjøringen inkluderer motstandsdyktighet mot desinformasjon. Her hører også opplæring i skolen med. Betydningen av å motvirke desinformasjon gjør at statlig finansiert faktasjekking kan ha noe for seg, mens forslag om privatisering av NRK fremstår farlig.
I totalforsvaret 3.0 må staten sikre gassledninger, infrastruktur og eiendom mot sabotasje og fiendtlige oppkjøp. Videre bør de sivile delene av totalforsvaret planlegges og organiseres med våre nordiske og baltiske allierte. Når det gjelder beredskapsrådene til husholdningene, må man ha in mente at de kun er råd – staten kan ikke ta utgangspunkt i at alle følger dem, eller at alle har en «beredskapsvenn». Med deglobaliseringen som bakteppe innebærer det at lager-mentaliteten må styrkes ytterligere hos staten – også etter regjeringsskiftet. Kanskje er det mer å hente fra finnene på beredskapsfeltet enn på skolefeltet.
Endelig – og med de siste måneders debatt om utenrikspolitikken i minne – gjør norske regjeringer lurt i å følge en prinsipiell utenrikspolitisk linje som vektlegger rett over makt. Ikke bare er det prinsipielt riktig, det styrker også småstater som Norge, ikke minst i en fremtid hvor både sikkerhetspolitiske garantier og etterkrigsordenen fremstår usikre. For også i utenrikspolitikken trenger vi fellesskapet. Da bør ansvarlige politikere straks initiere en ny EU-debatt, og undersøke om det ikke er best å falle inn i det overlappende Nato- og EU-samarbeidet som er blitt styrket med Sverige og Finlands inntreden i Nato – og som vil bli sterkere de kommende årene når Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet.
