Vanligvis etterstreber jeg å overholde en viss måteholdenhet, og jeg klamrer meg stadig til nyansene. For på den ene sida har vi dette, imens vi jo også har dette på den andre sida. Noen ganger vil jeg selvsagt bare bryte fri og bare mene noe hardt og rett fram.
Allerede abonnent? Logg inn
I verdens frieste presse har vi nylig omtalt India-besøket i Norge, og jeg skulle ønske debatten hadde vært smartere og gjort meg klokere. Klagere har pekt på brudd på menneskerettighetene og sensur. Jeg er også for menneskerettigheter og mot sensur, men det kan ikke føre til null samarbeid, for da kan vi ikke samarbeide med oss selv en gang. Hvor går grensen? Uklart. Støre skulle kanskje ha forklart besøket hvordan de skal drive demokrati i et land med 1,4 milliarder innbyggere, men det er bra han avsto. Hvis vi både hadde portrettert Modi som slangetemmer i nasjonale medier og Støre hadde mansplainet demokrati, hadde jeg vært enda flauere da jeg ringte venner i India for å evaluere besøket. De var ikke så opptatt av tegningen, det var jo bare et pinlig uttrykk for historieløs uvitenhet, og fikk stå for vår regning. Derimot ble jeg spurt om journalisten som krever at Modi skal svare på spørsmål fra verdens frieste presse på viralklippet kanskje var bestukket? Hæ?? var min respons. Det viste seg at klippet for dem så ut som propaganda ment for å sverte India, og de trodde noen sto bak.
HærverkStandupkomiker må være et av verdens modigste yrker, har jeg tenkt. Du er i en stappfull bar med en liten scene, det er snart din tur. I hånda har du en svett lapp med det du skal si som virket morsommere før du øvde på det, og navnet ditt ropes ut. Det er din tur. Stillheten senker seg mens forsamlingen tar mål av deg fra topp til tå, og du leverer første poeng og lander i et skjevt smil, et signal om at forsamlingen kan bryte ut i latter. Vi fryser øyeblikket der, midt i trommevirvelen før det kommer en reaksjon. Bare vær der på ubestemt tid.
HærverkDe siste ukene har jeg tatt kjøretimer. I en alder av mange-og-tretti har jeg kommet til at jeg likevel trenger sertifikatet. Selv om jeg nådde myndighetsalderen i Distrikts-Norge, har jeg aldri tidligere sett behov for selv å kjøre bil. På videregående hadde kompisen min lappen, og jeg kunne ta ei pils i passasjersetet på vei mellom festene. Utmerket ordning. Som voksen har ektemannen min lappen, og når vi er på biltur i utlandet, kan jeg følge med på landskapet utenfor og ta et glass vin til lunsj.
Nordlands trombone