Vanligvis etterstreber jeg å overholde en viss måteholdenhet, og jeg klamrer meg stadig til nyansene. For på den ene sida har vi dette, imens vi jo også har dette på den andre sida. Noen ganger vil jeg selvsagt bare bryte fri og bare mene noe hardt og rett fram.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
I kjølvannet av elbilgründer Elon Musks berømte og omstridte håndbevegelse under et folkemøte nylig har det gått sport i å brunbeise norske Tesla-eiere. Noen har fått etterlikninger av gule bøtelapper på bilruta med beskyldninger om «brudd på etisk forbrukerplikt». Andre har fått tegnet hakekors på bilen sin. Enkelte mener nå at det er rimelig å slå den jevne Tesla-eier i hartkorn med ideologiske tankeretninger som fascisme og nazisme. Ifølge nettsida Teslastats er det siden 2013 blitt registrert over 150.000 Tesla-biler i Norge. Det er mange biler. Og for enkelte politiske aktivister er det sikkert fristende å bruke dette som et bevis på at fascismen er på frammarsj i Norge.
The strong og silent typeFor et par år siden gjennomførte analysebyrået Norstat, på oppdrag fra NRK, en undersøkelse av hvor ofte nordmenn tenker på Romerriket. Her kom det fram at 20 prosent av norske menn sier de tenker på Romerriket hver måned eller oftere. Det finnes sikkert ulike – og mer eller mindre troverdige – analyser av dette fenomenet. Antikkens historie og kultur har definitivt noe attråverdig ved seg, og det er ikke vanskelig å forstå at mange, primært menn, lar tankene vandre et par tusen år tilbake i tid. Mine tanker når derimot sjelden lenger enn tilbake enn Norge på 1990-tallet. Noen vil mene – sikkert rettmessig – at dette er en historisk epoke som står i skyggen av antikkens Roma. Vel, den norske nittitallskulturen er da ikke helt ueffen.
The strong og silent typeDet finnes noen øyeblikk i våre heseblesende liv der vi kan sette oss ned og tenke litt over ståa. Det er symptomatisk at de ikke er frivillige. Derfor er jeg takknemlig for de gangene jeg blir tvunget til å stoppe opp og se meg sjøl utenfra lite grann, for eksempel når jeg akkurat har smelt igjen smekklåsdøra inn til vaskekjelleren bak meg og med ett ser klart for meg nøkkelen som ligger og blinker i ei stråle av lys oppå vaskemaskina der inne. Den samme nøkkelen som går til leilighetsdøra mi der oppe i verden et sted. Situasjonen av å både ha låst seg sjøl inne og ute samtidig, er en interessant øvelse for hjernen. Den helhetlige prestasjonsfølelsen etter å endelig ha stavra seg ned til bunnen av blokka, som alltid virker så uendelig langt ned selv om jeg bor i andre etasje, og greid å presse inn navnet mitt på den overfylte vaskelista og faktisk klart å overholde tida og attpåtil unngått å møte noen naboer på veien, blir først erstatta av en indre tirade over hva for et begredelig eksemplar av et menneske jeg er som tror at jeg noen gang kommer til å klare å gjøre en liten dritting ordentlig, som så går over i den kroppslige reaksjonen fra et traumatisk barndomsminne av at jeg en gang stakk huet inn i en vaskemaskin og et øyeblikk trodde jeg aldri kom til å komme ut igjen, før hjernen blir sliten av eget drama og kortslutter i en zenaktig mellomeksistens. Etter TJUE TIMER (tre og et halvt minutt) og det endelig åpner seg ei litta glipe i døra som kaster lys over mitt forskremte, gisselfangeaktige fjes, kicker fortrengingsgenet inn: Jeg later som om jeg knytter lissa før jeg snapper opp nøkkelen og smiler med apatisk rettstrekmunn til min uvitende livredder. Så er sjela mi rein og rensa helt til neste gang jeg gjør noe idiotisk.
Amøbe