Kommentar 24. jan.
Lyden av Lynch I en av historiene som nylig avdøde David Lynch fortalte om seg selv, hadde han det ikke så bra. Året var 1964, Lynch var fersk kunststudent i Boston og klarte ikke å gå ut av studenthybelen sin. For første gang kjente han på den ikke så ubetydelige sosiale angsten som skulle følge ham hele livet. I to uker satt han bare der, med den bærbare radioen stadig tettere mot øret for å kompensere for døende batterier.
«Stories should have the suffering», sa Lynch, og kanskje var det på hybelen den gang, at han i sin egen fryktinngytende uvirkelighetsfølelse fant lyden av filmene sine, mellom statisk støy og stemmer i batteribremset slo-mo, fra Roy Orbisons «In Dreams» og «Crying», via Little Evas «The Loco-Motion», til Bobby Vintons versjon av «Blue Velvet». Du vet, Lynch-musikk, der søte toner fra det tidlige sekstitall pares med romantisk-groteske bilder og creepy lyssetting.
Pussig nok var den siste rollen til USAs kanskje viktigste eksperimentelle filmskaper i Disney-dokumentaren «Beatles ‘64» fra i fjor. Der er Lynch intervjuet om den første Beatles-konserten på amerikansk jord (han var der!), og lirer av seg følgende naiv-geniale gullkorn: «Music is one of the most fantastic things, almost like fire, water … air».
Men ifølge eget utsagn fant han ikke sin egen vei inn i musikken før han møtte komponisten Angelo Badalamenti midt på åttitallet, under arbeidet med å lære Isabella Rossellini å synge til «Blue Velvet».
