Jeg hører på Joni Mitchell – I’ve looked at life from both sides now – og hun er som vanlig verdt å lytte til.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Hvordan ser landet vårt ut sett utafra?
Jeg hører på Joni Mitchell – I’ve looked at life from both sides now – og hun er som vanlig verdt å lytte til.
Allerede abonnent? Logg inn
Folk er rare, sang Maj Britt Andersen for noen år siden. Noen folk er rarere enn andre, vil jeg si. «Død over plogerne!» sto det å lese i Aftenposten forleden dag. En veltrent mann, vil jeg tro, ville ha slutt på å få løypene ødelagt av folk som ikke tør å stå rett ned de bratte bakkene. Min konklusjon er enkel: Det er åpenbart fullt mulig å miste sunt folkevett langt inne i kondomdressen. Har innsenderen aldri kjent følelsen av mestring? Nettopp det å gå fra ploging til å kjøre rett ned? «Se pappa, nå sto jeg rett ned!» Folk som ikke skjønner såpass, bør lenkes til ei tredemølle, der de kan svette uforstyrra. De minner meg om folk som ikke liker skolekorps, fordi de spiller jegermarsjen «falskt».
Arild RønsenDet hersker vel hva man må kunne kalle brei enighet om at ikke alt den norske ml-bevegelsen fant på, var like klokt. Men denne parolen fra 70-tallet er det ingen grunn til å være flau over. Tvert imot – nå er tida inne for å børste støvet av den: «Kamp mot begge supermakter, USA og Sovjet! For den internasjonale solidaritet!» Hvis du syns den ser smått kronglete ut, tar du helt feil. Med pausene plassert på rett sted, er den faktisk som skapt for taktfast framføring. Men først og fremst – den er hypermoderne, innholdsmessig to the point. På venstresida kan vi gjerne diskutere hva slags forsvarsallianse Norge er tjent med, om vi i det hele tatt bør inngå militært samarbeid med andre nasjoner, eller om vi i det hele tatt skal holde oss med et militært forsvar. Men dette bør vi kunne enes om: Noen form for organisert samarbeid med den ene eller andre stormakta kan vi umulig være tjent med. Noen peker på EU som det opplagte alternativ.
Arild RønsenVi har det jammen ikke enkelt for tida, vi som nekter å gi opp trua på at våpen ikke er veien til fred. Jeg står her med lederartiklene i Aftenposten og Klassekampen for lørdag 27. desember. Det er ikke så viktig hva som sto hvor, for budskapet er enkelt og samstemt: «Trusselbildet i Europa tvinger frem militær opprustning.» «Den geopolitiske situasjonen gjør det åpenbart nødvendig å ruste opp.» I Norge ser det ut til at alle som betyr noe, er enig med den til enhver tid sittende generalsekretær i Nato. De er hardlinere hele gjengen, fra ytterste høyre til ytterste venstre. Mens bombene faller og skyttergravene renner over av blod fra falne russiske og ukrainske soldater. Det sies at det skal være «95% enighet» om en ny fredsplan.
Arild Rønsen