Sløseripopulismen brer om seg. Fra å være et fenomen i kategorien ‘sinna, middelaldrende mann på Facebook’, tas det nå for alvor inn i varmen. NRKs økonomikommentator Cecilie Langum Becker erklærte nylig at sløseridebatten er «superrelevant». Jeg overlater til andre å definere hva dette skremmende superfenomenet er for noe, men må medgi at det finnes et marked for enkle løsninger på komplekse problemer.
Apropos sløsing: Det er visstnok så mange som har kjøpt boka «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte i nyttårsbakrusen at boka nå topper bestselgerlisten. Der ligger den rett over bøker om manifestering, mikrotrening, hvilekurer, sunn mat og hvordan du kan bli råsterk på ett år. På samme måte er Holtes løsning besnærende enkel: Kutt offentlige utgifter med 300–400 milliarder og la det komme folket og næringslivet til gode i form av skattelette. Tja, om problemet Holte forsøker å løse er at Norge har blitt for rikt, så tror jeg dette er stort steg i riktig retning.
Det kan likevel være grunn til å lytte til Holtes råd. Han har nemlig tidligere jobbet i McKinsey & Co og er det én ting konsulentselskaper som dette kan, så er det sløsing. Etter ti år som offentlig ansatt professor har jeg forsket meg fram til begrepet «supersløsing»: Dette oppstår når offentlig sektor kaster penger på private konsulentbyråer som rådgir offentlig sektor i hvordan de skal sløse bort pengene.
Finnes det en topp-ti-liste for mislykkede norske statsråder i moderne tid? Ikke? Jeg nominerer likevel Ola Borten Moe. Han var ikke bare en ivrig forkjemper for å bruke offentlig verv til å fylle private lommer. Han viste til gagns tre ting på en gang: Hvor lett det er å kutte, hvor vanskelig det er å kutte riktig og hvor fort gjort det er å sage av den greina man sitter på.
«I et bærekraftperspektiv sløser vi med planeten»
Hvis det anses som analytisk innsikt i 2025 å stable mange nuller på rad med et tall foran i riktig rekkefølge og så si: Se, så mange! Ja, da er det håp for både små og store ombudspersoner. Men det er overraskende undervurdert å finne ut hvordan systemer fungerer før man kutter i dem. Kirurger og mekanikere vet det, mens konsulenter og politikere ikke har tid til slikt. De jobber med å tegne pene nuller.
Om du fikk en kropp eller en bilmotor i hendene og fikk beskjed at denne her er 30 prosent for tung, vil du raskt erfare at her kreves det ganske detaljert innsikt før man begynner beskjæringen – samt at det er lettere å kappe enn å fikse. Universitetssektoren ligger nå nede for telling. 70 prosent av pengene går fortsatt til lønninger til professorer. De bruker stadig mindre tid på forskning, fordi midlene er borte, og stadig mer tid på skjemaer, fordi administrativ støtte kuttes, alt for å betale for fine nye bygg som blir levert uten stikkontakter, men med kvalitetssikring fra … ja, nettopp: konsulenter.
Sløseripopulismen fokuserer på én ting: dyre offentlig prosjekter. Dette er viktig nok, men jeg vet om noe mye verre som får veldig lite oppmerksomhet. Globalt sett er den største sløsingen de mange millioner menn, kvinner og barn med store muligheter som aldri blir investert i, grunnet enorm global ulikhet. I et bærekraftsperspektiv sløser vi med planeten. Bruk av naturressurser og miljøskader er ikke priset riktig. Dermed taper fellesskapet mens noen få beriker seg, og vi sløser med fremtidige generasjoners muligheter.
Sløseriombudskvinner og -menn i det ganske land burde også ta inn over seg sine blindsoner. Offentlig sektor legger vi først og fremst merke til når den ikke fungerer, nettopp fordi den er så viktig. Ikke bare det: Som økonomen Mariana Mazzucato har vist i sin bok «The Entrepreneurial State», er det offentlig sektor som har tatt de store, viktige og risikofylte investeringene som ligger til grunn for vår velstand i dag.
Den alvorligste retoriske fella som populistene har satt opp, er at det enten liksom er «staten» som får penga, som den sløser bort – og hvis den ikke beskatter, så er det liksom «vi» som får penga. Hvorfor er det negativt å bruke avsetningen på oljeinntekter til å finansiere en velferdsstat, mens det er positivt at en annen «wi» bruker laksemilliarder som er tjent på fjordens bekostning på å finansiere en modellkarriere?
