Mellom lys og mørke

Se for deg at du våkner i et mørkt rom. Du aner ikke hvilken dag det er – om det er dag eller natt. Du søker lyspunkter, men ser ingenting. Når du så kommer ut, blir du blendet, fortumlet. Slik er lengselen etter lys og alt lyset representerer, skildret i «All We Imagine as Light».

Det vitner om noe eksepsjonelt når denne uavhengige, indiske filmen av Payal Kapadia plasserer seg på toppen av prestisjetunge lister (i blant annet The New York Times og filmtidsskriftet Sight & Sound) over de beste filmene fra 2024. I Norge vant den hovedprisen under Film fra Sør og skal nå vises på kino over hele landet.

Filmen forteller om vennskap og solidaritet mellom tre ulike yrkeskvinner, og den reiser viktige politiske spørsmål om sosial ulikhet, fattigdom og undertrykking. Men det som virkelig løfter den, er mesterlig lysbruk.

Vi befinner oss i et travelt Mumbai. Det er før daggry, men innbyggerne har alt våknet til liv, og små matboder har begynt å reise seg. Trafikkaoset og tutingen er i gang, og enorme folkemengder er i bevegelse. Midt i strømmen står Prabha – helt stille – på toget på vei til jobb. Prabha er den alvorlige oversykepleieren – alltid pliktoppfyllende. Men hun bærer også på sorg. Ektemannen dro til Tyskland kort tid etter bryllupet, og hun har ikke hørt fra ham siden. En dag mottar hun en riskoker med tysk poststempel – og i et sårt øyeblikk omfavner hun den, som om riskokeren var mannen hun lengter etter.

I kontrast til Prabha står hennes romkamerat og kollega Anu, en ung, drømmende sykepleier som tilbringer dagene i resepsjonen med å oppfordre besøkende til å sterilisere seg samtidig som hun sender meldinger til sin hemmelige kjæreste, Shiaz. At han er muslim og at hun i det hele tatt dater, skaper sladder, men Anu lengter etter alt livet har å by på – kjærlighet, nytelse, frihet – og nekter å la seg stoppe av samfunnets forventninger. Den tredje hovedpersonen er Parvaty, en eldre enke som jobber som kokk på sykehuset og som står i fare for å bli kastet ut av leiligheten etter mannens død. I en by under konstant utvikling og gentrifisering blir hennes kamp et symbol på de svakestes stilling.

«Filmen gir et kollektivportrett av rotløshet i storbyen»

På mange måter gir filmen et kollektivportrett av ensomhet og rotløshet i den moderne storbyen. Det folketette Mumbai fremstår som en by full av tilflyttere, akkurat som kvinnene selv, der alle må lære å bære livets tyngde og uforutsigbarhet. Men i mørket og usikkerheten finner de styrke i hverandre, og små øyeblikk av opprør og solidaritet lyser opp tilværelsen – bokstavelig talt. Når Prabha mottar riskokeren, lyser taklampen rundt kvinnene ved kjøkkenbenken mens resten av rommet ligger i mørke. Det myke lyset omslutter dem som en intim boble, mens vegger og møbler gradvis forsvinner i skyggene.

Kapadia utforsker lysets rolle på flere nivåer samtidig ved å utnytte kameraets grunnleggende evne til å fange lys i mørket både som et teknisk og tematisk virkemiddel. Ved å plassere mesteparten av handlingen i nattlige omgivelser, gir hun hver lyskilde en særlig betydning utover den rent praktiske funksjonen.

I en annen nattscene, mens Anu sover, vandrer en søvnløs Prabha rundt i rommet med mobilens lommelykt som eneste lyskilde. Kameraet følger lysstrålen som scanner rommet før den til slutt finner en liten diktbok, gitt henne av en mannlig kollega tidligere samme dag. I det totale mørket skaper lommelykta en intim lesekrok der Prabha fordyper seg i diktene: «og nå er du i nabohuset, som en brennende lampe, hvis glød jeg ser på, som holder meg varm om natta.»

Når hun til slutt legger både bok og mobil fra seg, lar Kapadia mørket omslutte Prabha mens hun blir sittende og dvele ved ordene. Lyset avdekker ikke bare teksten, men også hennes indre søken etter nærhet og mening. Scenen er et eksempel på Kapadias presise blikk der hver nøye komponerte innstilling viser dyp forståelse for filmkunstens muligheter – ikke minst via arven fra mestere som Satyajit Ray.

«All We Imagine as Light» har sine røtter i den harde virkeligheten, men tillater også drømmer og håp. I en av de siste scenene har Prabha en mulig hallusinatorisk opplevelse eller en drøm – det kan til og med vært noe magisk. Uansett åpner Kapadia her for nye tolkninger av skjebnen til heltinnen. I denne filmen (i likhet med den dokumentariske gjennombruddsfilmen «A Night of Knowing Nothing») demonstrerer Kapadia en sjelden evne til å veve sammen det realistiske og det drømmeaktige, det personlige og det politiske. Med bare to langfilmer har hun etablert seg blant de mest lovende, nye filmskaperne – en som mestrer både form og innhold.