California er en tilstand like mye som et sted – et symbolsk landskap, evig solskinn og løfter om et bedre liv. Modernismen har på seg badebuksa her, den hevet sitt ideologiske anker og ble fri da den ankom Stillehavskysten. Drømmen om det lette, fremtidige livet ble materialisert i Case Study-husene, hvor stål og glass lovet en ny tidsalder med frihet og komfort akkompagnert av klimaanleggets during. Her, under palmene og den alltid blå himmelen, kunne man forestille seg livet med martiniglass i hånden, Hollywood-kjendiser som naboer og en verden uten bekymringer. I dag slikker flammene infernalsk oppetter glassrutene og blokkerer den ekspansive horisonten.
Case Study-husene, tegnet av Richard Neutra, Charles og Ray Eames, Pierre Koenig og Craig Ellwood, var ikke bare boliger, men scenografier for et moderne, hedonistisk liv. Disse boligene ble designet med en nøye koreografert selviscenesettelse som satte middelklasselivet i sentrum. Glassvegger og åpne planløsninger forvandlet hjemmet til en scene, der beboernes daglige liv – fra middager ved Eames-spisebordet til avkjølende stunder ved bassengkanten – ble en performance, som involverte beboerne og deres gjester. Husene var bygget for å imponere, men også for å ramme inn en spesifikk idé om modernitet: et liv uten rot, fylt av eleganse og kontroll. Case Study-husene er knyttet til Californias spesifikke klima og kultur, men de bærer samtidig universelle ambisjoner om fremgang, harmoni og kontroll. Modernismen forsøkte å finne løsninger som kunne anvendes på tvers av geografier og tid, men det spesifikke – landskapet, brannfaren, solens intensitet – viser seg stadig å utfordre det universelle. Det som fungerer i én kontekst, kan bli uholdbart i en annen.
Det var ikke tilfeldig at disse husene ble grundig dokumentert av fotografer som Julius Shulman, som fremhevet husenes teaterlignende egenskaper – med solen som belysning og naturen som kulisse. Glassvegger og moderne skyvedører åpnet opp for en sømløs sammensmelting av inne og ute, hvor gjestene i cocktailfesten strømmet lettbent inn og ut. Badebassengene, malt av David Hockney, ble en visuell metafor for denne friheten og dens underliggende dysterhet. Shulmans ikoniske fotografier fanget denne livsstilen, der husene svevde over Los Angeles, omgitt av lys og forventninger om en bedre fremtid.
Men som Beatriz Colomina påpeker, var denne fremtiden nøye iscenesatt. Case Study-husene eksisterte ikke bare som arkitektur, men som mediebegivenheter. Fotografier, magasiner og filmer gjorde husene til mer enn boliger – de var livsstiler, iscenesatt for å selge en idé om modernitet.
Playboy spilte en viktig rolle i dette, der modernistiske hus ble presentert som perfekte bakgrunner for en sofistikert, uanstrengt livsstil. For Colomina var disse husene scener like mye som de var hjem – designet for å iscenesette ideer om kontroll, nytelse og tilgjengelighet.
Martha Roslers serie av collager «House Beautiful: Bringing the War Home» (1967–72) viser en annen side av denne arkitekturen og amerikansk kultur. Gjennom glassdøren skimtes flammer – ikke bare naturens branner, men også trusler som krig og ødeleggelse. Roslers verk påpeker at modernismens drøm om en sømløs forbindelse mellom inne og ute alltid har vært sårbar. Glassveggene, som skulle åpne hjemmet mot verden, blir også en grense – skjør og eksponert for alt det man ikke kan kontrollere.
David Foster Wallace og Thomas Pynchon bidrar også med perspektiver på territoriet. I «Big Red Son» skriver Wallace om hvordan overflod og kommersialisering preget Sør-California, og hvordan dette ofte skjulte en underliggende tomhet. Pynchon, i romaner som «The Crying of Lot 49» og «Inherent Vice», beskriver et California som er fylt med både paranoia og skjulte nettverk, hvor drømmer møter en langt mer kompleks og motstridende virkelighet.
I dag ser vi hvordan noen av modernismens idealer har mistet sin radikalitet. Den sømløse overgangen mellom inne og ute, som en gang var en revolusjonerende idé, har blitt en klisjé som gjentas i boligannonser og TV-programmer. Det som en gang var et forsøk på å forene arkitektur og natur, har blitt redusert til et kommersielt slagord som gjentas patologisk.
Samtidig minner hendelser som de stadig hyppigere skogbrannene oss på arkitekturens sårbarhet. Moderne hus, med sine glassvegger og åpne rom, var designet for å være i harmoni med naturen, men de kan også stå ubeskyttet mot dens krefter. Naturen, som man trodde man kunne temme, har vist seg å være alt annet enn et lydig husdyr.
California var drømmen om et lett, fremtidig liv. Men i dag, når vi ser bilder av hus omringet av flammer, kan vi også reflektere over hvordan idealene fra modernismen møter utfordringene i vår tid. Arkitektene tegnet for fremtiden, men deres visjoner kan i dag virke fjernere enn de gjorde i deres egen tid. På Twitter spres videoer av et hus i stilen til Case Study-husene. Flammene står brutalt utenfor glasshuset og minner om en hyperrealistisk gjengivelse av en peis på en flatskjerm.
Som Pynchon antyder, handler California ikke bare om å realisere drømmer, men også om å leve med kompleksiteten som alltid følger dem. Samtidig viser Roslers flammer utenfor glassdøren at de truslene som engang virket fjerne, har kommet stadig nærmere. Glasshusene står ikke bare som monumenter over modernismens idealer, men også som speil som reflekterer vår tid – en tid preget av både muligheter og usikkerhet.
Glasshusene i California, en gang symboler på en lovende fremtid, står nå som skygger av hva vi trodde vi kunne oppnå. Brannene er ikke bare fysiske; de er også symbolske. De tvinger oss til å spørre: Hvordan skal vi bygge for fremtiden i en verden som stadig minner oss om sin egen ustoppelige kraft?