Kosmetisk kirurgi er et yrkesetisk problem

Andersen og retts­fø­lelsen

Tingrettens kjennelse for åtte ukers varetektsfengsling av Jan Helge Andersen etter den siste dommen i Baneheia-saken er en ren konsesjon til grumset hevnmotiv og primitiv lynsjestemning og av en type tingretten burde tatt avstand fra. Andersen ble dømt for det ene drapet i 2002 og slapp ut på prøve etter å ha sonet femten og et halvt år av dommen på nitten års fengsel. Prøveløslatelsen har hittil ikke avdekket noen rettslig relevant gjentakelsesfare. Den siste dommen for drapet på også den andre av jentene endrer ikke på dette. Varetektsfengsling skal brukes av hensyn til en effektiv etterforskning, for å hindre at mistenkte stikker av eller av frykt for gjentatt straffbar handling. Loven har imidlertid et ulykksalig tillegg i form av en unntaksregel hvoretter fengsling også kan skje uten at disse vilkårene er oppfylte dersom «det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot». Selv om ingen føler seg utrygge ved at Andersen er på frifot frem til soningen av den nye dommen, skal han altså kunne fengsles fordi «vi bare syns han burde»! Hva vet vel dommeren som skal ta stilling til politiets begjæring, om hva «allmennheten» mener om at Andersen i stedet får vente hjemme? Som daværende formann i advokatforeningen, Anders Ryssdal, sa i et foredrag i 2007: «Begrepets innhold er varierende, manipulerbart og upresist og kan tilsløre avgjørelser som treffes av en politisk eller juridisk elite.».