I boken «Uskyldighetens museum» skriver den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk at «virkelige museer er steder hvor tid forvandles til rom.» Et museum for populærmusikk er neppe noe unntak. Hos Popsenteret i Oslo har du bokstavelig talt kunnet legge ut på en tidsvandring, som bukter og vrir seg over tre etasjer. Her starter vi rett før Norge blir en selvstendig nasjon, og ender opp i vår egen samtid. Musikk er ledetråd og veiviser, gjennom et stadig skiftende flettverk av moter og musikkstiler, motkultur og kommersielle suksesser.
Men nå stanser kanskje tiden – og formidlingen av tider som har vært i kontinuerlig endring. Opplevelsessenteret i hjertet av Grünerløkka er vedtatt nedlagt etter 13 år med drift. Nedleggelsen er også et tilbakeslag for ideen om Schous Kulturbryggeri, der Popsenteret har utgjort en musikalsk treenighet med Øvingshotellet og Riksscenen for folkemusikk. Også Kulturstasjonen for barn og unge har holdt til her. Der gikk min egen sønn på teaterskole. I dag studerer han film.
Så hvordan kunne dette skje? Og finnes det fremdeles et lys i enden av tidstunnelen? Kulturetaten i Oslo velger foreløpig å la senteret stå som det er, i tilfelle det kan være noen der ute som vil prøve å drifte det videre. Det krysser jeg fingrene for.
Trondheim-Oslo
Popsenteret i Oslo ble i sin tid oppført i en slags forbigående eufori – dels som et utslag av impulsiv hovedstadsentusiasme, og dels som en politisk hanske som ble kastet i retning av Trøndelag og kulturminister Trond Giske. Jeg synes den dag i dag at det var en offensiv og god beslutning av datidens Oslo-politikere.
Alt høsten 2005 var det klart at Trondheim skulle huse det nasjonale museet for populærmusikk, som fikk navnet Rockheim. Vårt nokså lille land hadde til og med tre ambisiøse sentre for popmusikk i en periode. Rock City i Namsos ble lansert som et ressurssenter og et sted der man kunne oppleve trønderrockens historie. De ble åpnet med brask og bram i november 2011, men måtte stenge etter snaue fem års drift.
Nå ser det altså ut til at Popsenteret lider samme skjebne. Popsenteret fikk aldri statsmidler, slik noen mener at de ble lovet i det politiske spillet rundt etableringene. Da dørene endelig åpnet på Schous plass i november 2011, skjedde det femten dager etter at Rock City var på plass. Og nesten halvannet år etter åpningen til storebror Rockheim.
Slutt på eventyret
Da åpningsdagen endelig opprant, hadde Oslo kommune alt investert drøyt 60 millioner kroner i prosjektet. Ledelsen på Popsenteret hadde 50 000 årlige besøkende som mål – og drømte om dobbelt så mange. Derfor var det nok en skuffelse at bare 35 000 mennesker fant veien dit det første driftsåret.
Senere gikk det bedre, da Norges museumsforbund kåret stedet til Årets museum i Norge i 2013. Året etter kunne man rapportere om 60 000 besøkende – mer enn dobbelt så mye som det godt etablerte Vigeland-museet kunne vise til. Senere har det lugget litt igjen, ikke minst da det ble strammet inn på driftsstøtten fra Oslo kommune.
Det førte til mindre penger til arrangementer, investeringer og utstillinger. Og følgelig også til færre besøk og lavere aktivitet. Som Kulturetatens direktør Stein Slyngstad selv skal ha uttrykt det: «Popsenteret har blitt kvelt sakte siden start». Og den 11. desember måtte daglig leder Inger Bertelsen skrive den tunge beskjeden på Popsenterets Facebook-sider: «Eventyret slutter her».
Det var nesten på dagen 120 år etter at de første norske grammofonplatene ble spilt inn på Grand Hotel i Kristiania. I skrivende stund har mer enn 1500 mennesker underskrevet en protest mot nedleggelsen.
Historien
Selv jobbet jeg som musikkhistorisk konsulent for Popsenteret fra 2007 til 2009. Men egentlig startet det alt i 2001, da Kjøtt-vokalisten Helge Gaarder ba meg bli med på en arbeidsgruppe som fikk navnet Institutt for Norsk Populærmusikk. Der satt det folk fra Rikskonsertene, Norsk Rockforbund, NRK Platearkivet og Norsk musikkinformasjon. Samt min gamle venn og kollega, musikeren, kulturarkeologen og forfatteren Willy B.
Både Helge Gaarder og Willy B. er selv historie nå. Men vi skrev en innstilling der vi vektla betydningen av å sikre arven etter populærmusikken mens det ennå var mulig. Før de private og halvoffentlige samlingene med historiske plater, plakater og opplysninger ble spredt for alle vinder – og før sentrale utøvere, spillesteder og bakmenn ble borte for godt. Vi foreslo at det burde opprettes et senter som kunne samle materialet rent fysisk.
Dette arbeidet ble lagt frem under Bylarm i 2003. Året etter kom NRK med sin store tv-serie «Norsk rocks historie», som strakte seg over elleve programmer. Begge deler var nok noe av grunnen til at vi etter hvert fikk både Rockheim, Popsenteret og Rock City.
Bygging av et popsenter
Da Popsenteret skulle bygges opp i 2007, gikk det ofte i direkte konkurranse med det nasjonale Rockheim-museet i Trondheim. Begge ønsket seg gjerne det samme materialet, og gikk i dialog med de samme miljøene og menneskene. Norsk platebransje hadde stort sett vært basert i Oslo, noe som utløste en hel del lokalpatriotisme.
Jeg var selv en av de første ansatte, sammen med kunstnerisk leder Paal Ritter Schjerven, men etter hvert ble vi en hel gjeng med engasjerte medarbeidere. Det var en god blanding av musikkentusiaster og kommunale byråkrater. Jeg husker fremdeles givende møter med folk som Arne Bendiksen, musikkjournalisten Yngvar Holm og rockekongen Roald Stensby. Og jazzdronningen Karin Krog, som fremdeles er aktiv i dag.
Hva drømte vi om den gangen, vi som samlet sammen materialet som skulle danne grunnlaget for Popsenteret? Vi ville fortelle historien om det moderne Oslo og Norge gjennom musikken. Via gulnede avisutklipp og ferske videointervjuer, fra sveivegrammofoner til databord. Vi samlet inn 78-plater, singler og lp-er, og fikk hjelp av Sparebankstiftelsen til å kjøpe inn en av Norges største musikksamlinger. Den inneholdt rundt 80 prosent av alle norske utgivelser fra 1905 frem til 2008.
Samtidig var det også en litt frustrerende tid. Særlig da det ble klart at åpningen måtte utsettes gang på gang. Mer og mer av arbeidstiden gikk dessuten med til nokså ørkesløse interne møter. Da Popsenteret endelig åpnet, nesten to år på overtid, hadde de fleste av oss for lengst gått videre til nye arbeidsplasser.
«Det tar årevis å bygge samlinger som dette»
Et siste besøk
Likevel føltes det merkelig personlig, da nyheten om nedleggelsen brått dukket opp før jul. Jeg regnet med at Popsenteret slet, men hadde ikke forestilt meg at senteret kunne stenges ned på så kort varsel. Om jeg og mine kolleger, og alle som kom etter oss, hadde vært med på å gjøre tid om til rom, var noen nå i ferd med å stenge dørene for alltid.
Så jeg bestemte meg for å avlegge Popsenteret et siste besøk. På den siste dagen det holdt åpent, 22. desember 2024. Selv ikke da var det mange mennesker der. Sønnen min og jeg hadde stort sett rommene for oss selv. Museer handler om historiske linjer. Men de handler også om linjene som danner seg i ditt eget ansikt, om miljøer og mennesker som blir borte for alltid. Og om nye ting som midlertidig tar over.
Vi stanser opp foran det monumentale veggmaleriet og flipperspillet «Superstar» av Christopher Nielsen, mannen som mottok Oslo bys store kulturpris i 2022. Det er noe symbolsk over at det ikke kan spilles, siden noe har kilt seg fast i systemet. Og kanskje skal dette også snart rives, sammen med minnene fra gamle utesteder, montrene med historiske instrumenter og innspillingsbåser der du kunne lage din egen musikk.
Vi går opp langs tidsvandringen, med revyartister og rockere, hippier og hiphopere. Vi ser skjermer med kjente og ukjente ansikter. Det tar årevis å bygge samlinger som dette – og bare et vedtak for å fjerne dem for alltid. Men så er det noen her likevel. En voksen mann står over et av databordene, og prater med to yngre mennesker. Han klikker på menyen, og får frem et bilde av et sentralt konsertlokale. Han sier begeistret: «Se der! Der var jeg masse! Men det er jo også borte nå.»
Og plutselig vet jeg svaret på hva vi drømte om, vi som for drøyt 15 år siden prøvde å samle populærmusikk-historien til Oslo. Det var akkurat dette øyeblikket.