Spørsmål
Utviklingssamtalene på skolen har blitt ulidelige å være med på. Det handler bare om resultater og forbedringspotensial. Hva har skjedd med samfunnet?
Svar
Ja, hva har skjedd? Da jeg gikk på skolen, ble vi kalt inn til det som het foreldresamtaler to ganger i året. Det var sjelden noe å grue seg til. Læreren ga sin vurdering av hvordan det gikk. Foreldrene mine og jeg kommenterte. Så var møtet over, slik jeg husker det.
Nå er jeg blitt far til to barn. De går i barnehagen. Der har vi foreldresamtaler uten barn. Men når de begynner på skolen, skal de delta, og der kalles det utviklingssamtaler. Jeg har ikke vært med på slike samtaler selv, men har hørt og lest om dem. Det jeg hører, er at barna nå i større grad må lede samtalen og evaluere seg selv. Samtalene handler nesten bare om prestasjoner og utviklingspotensial.
Hvorfor er det blitt slik?
For å forstå det må vi zoome ut fra skolen og se litt bakover i tid, tror jeg. På 1980-tallet festet en ny forståelse av staten grepet i vestlige land, og staten ble en slags bedrift i konkurranse på et globalt marked. Målet i konkurransen er økonomisk vekst. Middelet er folk og fe. Flest mulig av oss må nå produsere salgbare varer og tjenester, så nasjonen ikke sakker akterut i den globale konkurransen.
Man skulle tro formålet med politikken i siste instans var gode liv for menneskene. Men hvem snakker om det nå? Det er som om midlene – veksten og konkurranseevnen – er blitt selve målet.
Håpet for statens framtid blir lagt i hendene på skolen og lærerne. Skolens fremste oppgave blir å produsere verdifull humankapital som styrker statens konkurranseevne på det globale markedet.
For politikere og skoleledere som puster i denne tidsånden, blir læring det altoverskyggende målet i skolen. Dette målet er i sin tur et middel til det overordnede målet: økonomisk vekst. Derfor er det spesifikke former for læring som får oppmerksomheten i dag: ferdigheter som kan veies og måles av den o store Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD); det næringslivet kan få bruk for; og det politikere tror vil være nyttige i framtidens arbeidsmarked. Og hva er det? Jo, regning, lesing, skriving, naturfag – og evnen til å vurdere sine egne prestasjoner for å kunne forbedre dem.
Disse overordnede samfunnstendensene griper inn i mellommenneskelige relasjoner, mellom lærer og elev, mellom foreldre og barn, mellom foreldre og lærer og ikke minst i barnas eget selvforhold. Det viser seg i utviklingssamtalene.
Den svenske filosofen Jonna Bornemark forteller i boka «Jag är himmel och hav» fra 2022 om en slik samtale. Hun deltok som forelder. Dette skjedde i Sverige, men det kunne vært i Norge.
Læreren ba barnet peke ut sine «utviklingsområder». Hva kunne forbedres? Barnet vred seg på stolen. Det unngikk blikkontakt og utstrålte med full kraft at det ville vært et annet sted. «Jeg vil utvikle håndskriften min og bli bedre i sjugangen», mumlet det til sist.
Bornemark skriver at situasjonen var dypt ubehagelig, for barnet og henne, kanskje også for læreren. Bornemark mener hun ble vitne til en fordekt maktutøvelse. Makta buktalte.
Barnet måtte opptre som en minivoksen. Det måtte vurdere og evaluere sine egne skoleprestasjoner. Det ble tvunget til å betrakte seg selv som et objekt som skulle forbedres, som en vare under produktutvikling.
Det er slående i seg selv at samtalen kalles en utviklingssamtale, ikke lenger foreldresamtale. En foreldresamtale, var nettopp en samtale mellom foreldre og lærer, først og fremst. Barnet var til stede, men det var de voksne som sto for evalueringen.
For mange barn kunne nok også disse samtalen være ubehagelige. Det er en påkjenning å være inne til vurdering. Men de fikk tross alt lov å være barn. Maktforholdene var åpenlyse. De voksne stilte krav til barnet, ikke barnet selv.
I utviklingssamtalene blir maktforholdet tilslørt. Det forventes at barnet vurderer sin egen faglige utvikling. Som Bornemark påpeker, later da læreren som om relasjonene i samtalen er symmetriske, som om barnet og læreren var kollegaer. I virkeligheten har de voksne fortsatt makta.
Barn er normalt ikke særlig gode til å ta et utenfrablikk på seg selv. Den evnen utvikler de senere.
Barn flest er derimot gode på det motsatte, nemlig å glemme seg selv og la seg rive med, spesielt når de leker. Som filosofen Hans Georg Gadamer skriver i boka «Sannhet og metode» fra 1960, vil et barn som virkelig er med på leken, glemme seg selv som individ. Den lekende går fullstendig opp i aktiviteten og ofrer ikke egen framtoning en tanke.
Det kan komme mye godt ut av leken som også innebærer læring og utvikling. Men sett fra barnas perspektiv er ikke det hensikten. De leker fordi det er gøy. Leken er sitt eget formål, ikke et middel.
Jeg er redd skolen gir lite plass til slik lek i dag. Når barna presses til selvevaluering og selvmonitorering, kan leken og nysgjerrigheten fort måtte vike plass.
Jeg har derfor et ønske for det nye året. Ton ned gnålet om læring og si i stedet: Det er minst like viktig at barna har det bra på skolen.
