Familien Nerdrum» er muligens det mest solide eksempelet på at NRK faktisk kan bedrive meningsfull kunstformidling.
Selv om det sier sitt at det må gjøres i form av en realityserie, representerer den likevel en motvekt til sjangerens etablerte konvensjoner, hvor konflikt og dysfunksjonalitet driver utviklingen framover. For familien er, i hvert fall tilsynelatende, over middels funksjonell: De skriker ikke så mye til hverandre.
Det betyr ikke at det mangler sinne, men aggresjonen er i all vesentlighet rettet mot verden utenfor gården: mot samtida, byrommet og sånne som meg. Mot det de, overraskende historieløst for en så historiebevisst gjeng, sammenfatter som «modernismen» – et buzzord for alt de ikke liker.
Denne serien har virkelig slått an, og jeg er ettertrykkelig blitt bedt om ikke å skrive noe kjipt om disse sjarmerende raringene. Og det av folk som vet de ville blitt hengt i gatelysene som elitistiske folkefiender hvis de mørke understrømmene i familiens verdenssyn skulle bli normen.
For selv om familien Nerdrum åpenbart har noe til felles med amish-folket i tilbaketrekkingen fra nymotens ting som elektrisitet og dopapir (selv om det forekommer både mobiltelefoner og motoriserte kjøretøy), ligger det sekteriske og til dels ekstreme utenfor glansbildet serien presenterer.
Det hintes så vidt om det i de tilbakevendende konspirasjonsteoriene om kunstoffentlighetens vrangvilje mot såkalt klassisk figurasjon. Men hvor går egentlig konfliktlinjene her? Så lenge jeg har virket som kunstkritiker, har jeg gått den ekstra milen (ja, en gang helt til München) for å finne den påståtte sperra som sies å holde en viss type kunst utenfor all infrastruktur.
Denne elendigheten har skapt et merkelig spenningsforhold der ordet «refusert» er skiftet ut med «kansellert», og alle søknadsavslag skyldes en elitistisk «kunstmafia» som prioriterer folk de kjenner.
Det er jo ikke sånn. Jeg vet om forfattere som skriver sine bøker på gamle skrivemaskiner, eller med penn og papir. Aldri har jeg hørt dem klage over at de som bruker pc eller Mac, utgjør en statsstøttet elite som holder dem som skriver på den klassiske måten utenfor de store forlagene og stipendtildelingene.
Det er like sjelden å høre medlemmer av et symfoniorkester – det mest klassiske man kan tenke seg – mase om at jazzen har ødelagt alt. Forståelig nok, for hvis de skulle underkastes kravet om å levere «det folk vil ha», vet vi godt hvordan det ville gått.
Finnes det forresten noe mer statsstøttet enn et symfoniorkester? Aldri sa noen at disse skolerte musikerne «må tenke mer som gründere» og forholde seg til Prokofjev som «kreativ næring». Det går da an å leve og virke uten å ønske alt annet enn det man selv driver med, under jorda bare fordi man vil ha alle karamellene selv.
Når det er sagt: Jeg liker Odd Nerdrum, både den offentlige skikkelsen og det oppsiktsvekkende bruddet med samtidas konvensjoner som kunstnerskapet en gang markerte. I den nære kunsthistorien står han som et utropstegn, enten man liker det eller ikke.
Jeg skal ikke si at hans vedlikeholdte paranoia er grunnløs, men det er ikke min heller. Modernismen er for Guds skyld over, og den etterfølgende postmodernismen var Nerdrum både en forløper til og saktens omfavnet av. Jeg sverger: Jeg har ikke hørt noen si noe stygt om ham etter 1995.
I ettertid har samtidskunsten oppløst forståelsen av noe utenfor internett som tidstypisk. Vi er alle i det tidløse rommet nå, og det gjør det enda merkeligere å lytte til påstander om at den ene kunsten er rett og den andre feil. Men kanskje det kan legges til side snart?
Faktum er at hver gang far i huset blir aleine foran kamera og sier noe om sitt eget arbeid, er det reint gull. Klokt, veloverveid, innsiktsfullt og basert på erfaring. Det samme gjelder når han underviser alle elevene fra fjern og nær.
Den livslange dedikasjonen til eget kunstnerskap og formidlingen av teknisk kunnskap dominerer, takk og pris, over forakten for abstraksjon og det enigma Høstutstillingen ser ut til å utgjøre for ham.
Ellers er det rundt sønnen Öde det meste foregår – det er vanskelig å forestille seg realityserien og Nerdrum-museet uten ham. Det er også fra ham de hardeste breisidene mot samtidskunsten kommer.
For noen år tilbake skrev han for øvrig et hissig leserinnlegg mot meg her i avisa. Der adresserte han meg konsekvent som «herr Olsson», slik en vred plantasjeeier spydig ville tiltalt en slave som hadde hatt frekkheten å kollapse etter 14 timer med bomullsplukking.
Jeg ble beskyldt for å være «grenseløst konservativ» (den så jeg virkelig ikke komme) og «redd for å miste mitt hegemoni». Altså, jeg er for faen bare en fyr som skriver om kunst i en avis. Ja, jeg skriver til og med noen ganger om kunstnere som sorterer under den tvilsomme merkelappen «klassisk». En streben etter dannelse utelukker da ikke normal høflighet?
Indignasjonen til unge Nerdrum var den gang rettet mot min kritikk av Fremskrittspartiets angrep på såkalt smal, statsstøttet kunst. Veien mot punktum gikk via snakk om skattebetalernes penger, inn i en mørk labyrint av selvrettferdig harme og fram til konklusjonen alle skjønte måtte komme:
«Menneskene i dette land vil ikke se abstraksjoner i aluminium og plast, de vil se skulpturer av Josef Grimeland (sic) i parkene og malerier av min far, Odd Nerdrum, i de offentlige gangene.»
Öde Nerdrum har fortsatt tendens til å gjøre seg til ubestridt formidler av folkets vilje. Nå skal ikke jeg tilskrive folk meninger, men historien – den er jo svært viktig for alle involverte her – kan oppvise mindre heldige eksempler på hva som skjer når aggressive kulturkrigere får mandat til å fremme klassiske skjønnhetsidealer og renske museene for moderne ubegripeligheter de mener folket ikke vil ha.
At samtidskunsten er utilgjengelig, dekadent og usunn – ja, lavtstående! – lyder kjent for dem av oss som kan vår historie.
En ting er sikkert: Hver gang en sivilisasjon faller,skjer det etter at en tulling har satt seg til doms over kunsten og insistert på at alt var bedre hundre år tidligere – og erklært at han akter å gjøre noe med det. Jeg bare nevner det.
Og siden vi snakker om sivilisasjonens ende, så sitter Öde, sammen med søster Aftur, i redaksjonen for et tidsskrift ved navn Sivilisasjonen. Arbeidet med en utgave opptar en ikke liten del av en episode.
Mot bedre viten sjekker jeg nettsida, som selvsagt likner en krysning mellom druidordenen og Thuleselskapet. Man oppfordres til å bli uhonorert skribent, og jeg innrømmer at jeg klør i fingrene etter å sende inn noen omformulerte passasjer fra Hitlers bordsamtaler under psevdonym for å se om de biter på.
Men det ville vært uredelig – selv om det er morsomt – og jeg har sluttet med den slags. Jeg er bare interessert i hvordan ting fungerer. For å si det sånn, ingen av disse menneskene har noensinne forstyrret nattesøvnen min, men jeg ville ødelagt den selv hvis jeg ble et troll.
Det er heller ikke nødvendig, en kjapp titt på artiklene gir inntrykk av et ståsted litt til høyre for ytre høyre, men Öde Nerdrum skriver faktisk ganske godt. Langt bedre enn i det leserinnlegget. Virkelig, jeg leser det han skriver, med interesse, fordi noen ganger innrømmer han, uventet, men sympatisk nok, sin usikkerhet. Det å tvile er som kjent både en bieffekt av og grunnen til at man skriver.
Det er for øvrig symptomatisk at han setter i stand en dugnad for å korrigere et opplag av tidsskriftet grunnet en marginal trykkfeil ingen ville merket. Fordi han ellers ville hatt «skyldfølelse i flere år». Man fornemmer konturene av at behovet for å gjøre ting ordentlig kan være et uhyggelig internt regime å leve under.
For én ting er helt sikkert: Hvis «Familien Nerdrum» gir et noenlunde korrekt bilde, er det ingen i denne familien som noensinne gir faen i noe.
«Jeg sverger: Jeg har ikke hørt noen si noe stygt om Odd Nerdrum etter 1995»
Det må i så fall være Odd Nerdrum selv som, temmelig uventet, i episode fem, forteller at Bjarne Melgaard kommer på besøk, til allmenn forundring. Akkurat der bikker det hele over i rein fiksjon, og det som så langt har framstått som troverdig, blir trukket i tvil.
«Du skjønner, jeg er veldig interessert i kontraster …» sier Nerdrum prøvende, før han bare driter i å rettferdiggjøre besøket.
Dette er seriens eneste åpenbart konstruerte situasjon, og like åpenbart motivert av helt andre interesser enn kontraster i liv og virke. Det forblir uklart hvem som egentlig inviterte hvem, men selv om sekvensen er anspent (og begge ser ut til å snakke foran en eksekusjonspelotong), er den ikke uinteressant.
For de to har sikkert mye å snakke om, og jeg ville saktens likt å se en uredigert versjon. I den komprimerte versjonen vi får, foreslår Nerdrum nesten øyeblikkelig et samarbeid, og Melgaard er selvsagt med – selv om blikket flakker.
Han vet godt at han i flere tiår har vært arketypen i denne klanens fiendebilde, så uansett hvordan man snur på det, er hans tilstedeværelse bekymringsverdig – for alle.
Men i en verden hvor meninger er fakta og fakta redusert til standpunkt, må man etterstrebe enten forsoning eller full krig: I en polarisert verden trekker anarkistene mot sentrum. Det er etter hvert en mer avslappet Melgaard som i seriens mest minneverdige sitat sammenfatter den tvilsomme situasjonen:
«Det som er med Odd Nerdrum, som jeg synes mange norske kunstnere mangler, det er at han har en historie. Veldig mange norske kunstnere … de maler, og så stifter de familie, og så søker de prosjektstøtte, og så … that’s it. Han har en lang og kompleks historie, som både kunstner og person, hatt mye konflikter og vanskeligheter, og det tror jeg vi deler litt.»
Det er jo riktig. Mange, hvis ikke de fleste, nålevende kunstnere lever og virker i en heller lavmælt tilværelse. Ikke fordi de er dårlige eller uproduktive, eller har valgt vekk berømmelse og rikdom for å konsentrere seg om de nære ting, men fordi de må gjøre jobben sin. De færreste er skapt for, eller komfortable med, å komme med oppsiktsvekkende utspill i media eller lage unødvendig styr rundt ens egen forblåste person.
Det betyr ikke at deres arbeid er mindre viktig, men progresjonen «male, familie, prosjektstøtte» gjør det lett å overse disse historiene. Det er nemlig en utbredt misforståelse at kunsten får betydning først når den får to minutter i nyhetsbildet og/eller selger som hakka møkk.
Det er ikke sånn kunsten fungerer, og det er ikke det vi har den til. Like lite som kunstnerskapet til Odd Nerdrum aleine ville motivert NRK til å lage denne smått fantastiske og til tider rørende serien.
Det er jo, som ellers i mediebildet, kunstneren selv som er midtpunktet, samme faen hvor klassisk eller modernistisk hen maler. Men da må vedkommende ha vært på noen avisforsider opp igjennom, slik at selv de uinteresserte har fått det med seg.
Når man har en etablert historie å bygge på, er det ikke så viktig om historien er helt sann, så lenge det er en god historie. Og det er denne. Det er den virkelig.