DebattLitteratur

Helge Stangnes og det malabariske vêret

Otto Laurits Fuglestad (Bryne)

Eit kraftig uver må skildrast med kraftfulle ord. Malabarisk er eit gammalt nordnorsk kraftuttrykk. I eit innlegg kritiserer Anniken Dulin På Teppet – redaksjonen for at dei ikkje omtalar ordet med den vørdnad det fortener. Dei ville heller gått for det tamme og slappe «Nils ellerno». Sjølv møtte Dulin ordet malabarisk for fyrste gong i eit dikt av Helge Stangnes. Ho siterer nokre linjer frå diktet ‘Salme i vårknipa’, som viser både ordkunstnaren og humoristen Stangnes. Med få ord formidlar han dei naturkreftene og livsvilkåra som folket der nord lever under, og direkte til Gud seier han: « … så sende du et ver som e aldeles malabarisk og stelle tel elendigheit førr folket i en fjord.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Israel og palestina

Taust fra «lavkir­ke­lige miljøer», Klasse­kam­pen?

Det begynte med at vi ble veldig glade for at Klassekampen 9. juli hadde en godt plassert artikkel om kristne til kamp for Gaza. Det er på tide at de mange kristne som i mange år har arbeidet for at Den norske kirke skal stille samme forventninger til «Midtøstens eneste demokrati» som til andre medlemmer av FN, skal bli hørt i Norge. Alle som er sanne venner av Israel, må se klart og advare tydelig mot en politikk som i det lange løp er farlig for Israels framtid. Så leser vi med våre kvekerøyne at Den norske kirke og Metodistkirken har uttalt seg relativt kraftig om lidelsene i Gaza, mens det stort sett har vært taust fra lavkirkelige miljøer! Kvekersamfunnet er lite og har organisatorisk en flat struktur. Lavkirkelige, kan man nok si! Likevel har Tidsskriftet Kvekeren fra 1970-tallet skrevet kritisk om den israelske framferden i palestinske områder.

Marit Kromberg og Inger-Ma Gabrielsen
Teknologi

Knausgård og C. P. Snow

I Klassekampen 15. juli får Karl Ove Knausgård krass kritikk av Lars Nyre, som er tilknyttet medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Selvfølgelig tyr Nyres kritikk til boken «The Two Cultures» av C. P. Snow (1959). Snow ble i ettertid berømt for sin beskrivelse av den skjebnesvangre kløften som faktisk består mellom humaniora og naturvitenskapen. Lars Nyre velger derfor i sin kritikk å belyse hvor dårlig det står til med Karl Ove Knausgårds verden, som han kritiserer for å være helt lukket for den naturvitenskapelige! Denne kritikken kan selvfølgelig være helt riktig å komme med, men jeg leser Knausgårds tekst på en helt annen måte: Knausgård gir «en poetisk-litterær faktisk beskrivelse» av hvordan han, som representant for humaniora, forsøker å famle seg frem på veien mot å komme i kontakt med «den andre verdenen» – naturvitenskapen … Knausgård har, i min lesning, nettopp fokusert sitt blikk på det fatale skillet som ennå faktisk eksisterer mellom «de to kulturer».

Carl Christian Glosemeyer Andersen
Nasjonalmuseet

En haug mat

En diger haug rask ser ut til å være dumpet på brosteinsplassen utenfor Nasjonalmuseet. Ved nærmere ettersyn viste haugen seg å være et lite stykke flyttet natur. Er det mulig? Installasjonen, som jeg først fortolket som et mulig uttrykk for «landart», altså landskapskunst i eksempelvis Robert Smithsons, Monica Goras eller for den saks skyld dansken Torben Schönherrs ånd, er imidlertid ikke det, men tilhører Nasjonalmuseets utstilling «Ny nordisk. Mat, estetikk og sted». Haugen er kledd med matplanter fra naturlig kyst- og skoglandskap, leser jeg på plakaten, innenfor et narrativ av type «naturen har mye å by på. Pass godt på den». Det er altså mat haugen taler om.

Tor Smaaland (67)