Lille julaften lanserte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun det mange ventet på: tydeligere innhold i skolens læreplaner. Hun vil ha felles historie og kulturuttrykk som alle skal kjenne til, inn på pensum. Det er bare å ønske debatten velkommen, og aller helst både utvide og fordype den. For debatten bør handle om langt mer enn hvilke bøker som skal inn i kanon og om hvilke historiske hendelser som skal inn på lista.
Først og fremst må vi diskutere hvorfor historien – fortiden – er viktig. Hva skal vi med den? I dagens læreplaner har historie, inkludert kristendomshistorie, som jeg underviser i, knapt egenverdi. Fortiden er relevant i den grad den kan underbygge de verdier og temaer skolen er pålagt å fremme. For å forstå hvordan dette har endret skolen, kan vi ta et raskt blikk på tidligere og nye lærebøker i KRL(E). Verket «Broene», skrevet til KRL-faget i grunnskolen på slutten av 90-tallet, er et solid læreverk, levende formidlet, fortellingsdrevet, spekket med bilder. Fortellingen bygges gradvis og kronologisk. Den starter i andre klasse med Skapelsen når det gjelder bibelhistorien, og med Jesu fødsel når det gjelder kristendomshistorien, og deretter bygger det seg gradvis oppover. I syvende klasse fortelles historien om reformasjonen, på over 30 sider, noe som er mulig, fordi boka året før hadde tilsvarende mye om middelalderen. Til sammen formidles vår kristne kulturarv som en sammenheng som gir mening.
I KRLE-verket «Store spørsmål» (Aschehoug 2020-2022) finner vi også ulike fortellinger fra bibelhistorien og bitte litt historie, men nå i tilsynelatende vilkårlig rekkefølge. Sammenhengen det settes inn i, er ikke kronologisk eller helhetlig på noe vis, men tjener ulike tematikk, som mangfold i religionene, verdensbilder, bærekraft og historisk endring.
I «Store spørsmål 5-7» er det to sider om kristningen av Norge, og én side om reformasjonen. Det er faktisk umulig å skrive spennende og levende om så store tema på så liten plass, så teksten – og forståelsen elevene måtte få – er tilsvarende flat og uinteressant. I KRLE-faget tjener historien – de fragmentene som finnes – fremstillingen som ender i det moderne Norge med religionsfrihet og mangfold. I den grad historien ikke kan underbygge vår egen samtids idealer, blir den irrelevant.
Derfor handler debatten om historien i skolen ikke bare om hvilke hendelser som skal inn på samfunnsfagspensum, men om hvilken rolle historien har i skolen. Her må Kari Nessa Nordtun vite hva hun vil.
Hva vil dagens læreplan? Den bygger på en forestilling om at felles verdier, formidlet gjennom skolen, er det som sikrer det norske fellesskapet. Fortidens funksjon blir å fremby eksempler som bygger opp under det man anser som viktige verdier. Derfor blir fortellingen fragmentert. Når Kari Nessa Nordtun ønsker å innføre felles historie og kulturuttrykk for å vise at «vi er en nasjon og et felles folk», håper jeg det er fordi hun forstår at det sterkeste limet i et fellesskap ikke er de abstrakte verdiene, men nettopp den felles historien. Det forutsetter at den fortelles, ikke fragmentert og instrumentelt, men som sammenhenger man kan forstå, engasjeres av og identifisere seg med.
I en samtid som legger vekt på at identitet er noe flytende man stadig velger, og der ikke minst mange barn og unge opplever manglende tilhørighet og sliter psykisk, kan det å bygge et fellesskap på en lengre historie være viktigere enn man først aner. En felles historie forankrer individene i meningsbærende fortellinger.
Den største utfordringen er selvsagt å unngå en ny storfortelling prakket på oss ovenfra. Skolen ble en gang båret av den kristne fortellingen, som ble erstattet av fortellingen om nasjonsbyggingen. I dag er vi et mangfoldig samfunn hvor ulike fortellinger konkurrerer, men hvor den statlige styringen fremstår sterk. Kan vi likevel lage en felles historie som ikke leder strømlinjeformet til de politiske idealene? Hvis skolens oppgave er å danne kritiske mennesker i et felles samfunn, ikke bare lovlydige medborgere til staten, må vi fortelle om fortidens mennesker, lese deres tekster og synge deres sanger slik at de utfordrer vår egen tenkning og vårt eget verdensbilde. Det kan fortidens mennesker, fordi vi står på deres skuldre, i et fellesskap som er større enn oss selv.