Vanessa Baird: «Go Down With Me»
Utstilling vist på Munchmuseet i Oslo fra 10. oktober til 31. desember
- Den karakteristisk dystert-vittig titulerte «Go Down With Me» på Munchmuseet befester Vanessa Bairds posisjon i toppen av norsk kulturliv og utgjør et verdig punktum på kunståret. Motiv-forbindelsen hennes til Edvard Munch har vært så åpenbar at det er rart at hun ikke for lengst har fått stille ut på museet som er oppkalt etter ham.
Den overveldende, i enhver forstand fargerike mønstringen og rosen den er blitt møtt med, er også en påminnelse om hvor mye landets kunstmiljø har forandret seg – og dét på kort tid. Baird ble rett nok tidlig tatt opp av det den gang toneangivende hovedstadsgalleriet Wang, men på den annen side er det ikke så lenge siden bildene hennes fylte veggene til kafeen på Oslo-kinoen Soria Moria. Enda kortere tid er det siden en visuelt gjerrig, upersonlig og utpreget mannsdominert nykonseptualisme var hegemonisk. Bairds insisterende fortellende, intime figurasjon kunne knapt ha vært mer ulik den, men har for lengst passert slik kunst når det gjelder synlighet.
En viktig årsak til at hun er blitt en så skarp billedmaker, er imidlertid at det hun lager, altså slett ikke er noe tidsånd-produkt. At den politikken og feminismen som kan leses ut av Bairds livsverk, kan knyttes til sentrale tendenser i samtiden, er åpenbart. Også disse arbeidenes tilgjengelighet passer kunstinstitusjonen i 2024 godt. Men som Munch-utstillingen tydeliggjør, er hun i tillegg en uskikkelig, grov og vill utøver – en som ikke lar seg begrense av den «gode vilje» som bidrar til at så mye kunst i vår moralistiske tid virker velmenende, kontrollert og prektig. Baird har kraft i slagene – og deler dem ut når det måtte passe den underholdende kunstneren. Du bør aldri bli for trygg på hvor du har henne.
Emilie Louise Gossiaux: «Kinship»
Utstilling vist på Kunsthall Trondheim fra 26. september til 22. desember
- 2024 har vært et år hvor noen enkeltverker har brent seg ettertrykkelig inn i hukommelsen, så mye at de nesten har radert ut minnet om utstillingene de var en del av. Det var et verksorientert år, på en måte. Jeg tenker i første rekke på «Requiem for an exit» av Frode Oldereid og Thomas Kvam og «Nightwatch» av Oscar Eriksson Furunes, men det stopper ikke der.
Uansett: Emilie Louise Gossiaux’ «Kinship» på Kunsthall Trondheim er ikke bare den mest solide utstillingen jeg kan huske å ha sett i året som har gått – den er også på alle måter sjeldent berørende, uansett hvilket år det er.
Amerikanske Gossiaux statuerer et belysende eksempel, hvor alle konvensjonelle vrangforestillinger og selvpåførte begrensninger sprekker som troll i sola. Det gjør hun ved å være billedkunstner og tilnærmet blind, og registreringene – i tegning og skulptur – av det nære forholdet til førerhunden hennes, er, vel, nettopp nært.
Det går ikke an å argumentere mot noe av det, fordi det er altomfattende og sklir inn og ut av drømmer sammen med en voksende uro for hvordan det vil bli den dagen hund og fører må skille lag. Du vil ikke argumentere mot det heller, med mindre du intenst hater alt organisk liv; tegningene og skulpturene utgjør deler av en historie som er genuint kjærlig, og utstillingen gir mye mer enn man kan forvente. Jeg kan ikke huske å ha sett noe som likner, eller som er så intenst inspirerende for det å faktisk finnes.
Britta Marakatt-Labba: «Sylkvasse sting»
Utstilling vist på Nasjonalmuseet i Oslo fra 15. mars til 25. august
- Noe av det siste man forventer når man entrer en utstilling som kretser rundt den institusjonaliserte undertrykkelsen av en minoritet, er å humre. Men det skjedde ikke bare én, men flere ganger da jeg i vår hadde gleden av å vandre gjennom samiske Britta Marakatt-Labbas utstilling «Sylkvasse sting» på Nasjonalmuseet i Oslo.
De makeløse broderiene forteller en rystende historie om statens og kirkas maktmisbruk i fornorskingen av det samiske folk, men er også en sørgesang over kultivering og ødeleggelse av uberørt natur – herunder beiteområder for reinsdyr. Men ikke reint sjelden krydres beretningene med fandenivoldsk humor. Som i broderiet «Girdi noaiddit»/«Flygende sjamaner» (1985) hvor seks noaider flyr på rekke og rad. Ned i havet slipper de rotter, men også politibetjenter – et tydelig spark til politistandens rolle i motarbeiding av de samiske protestbevegelsene, som i Alta-saken.
Ved å balansere det smertefulle med det hverdagslige og komiske sniker Britta Marakatt-Labbas politiske budskap umerkelig under huden på betrakteren – og blir der. Men også visuelt er «Sylkvasse sting» en utstilling som fester seg til netthinna. Ingen kan få snø til å glitre og vann til å bevege seg bare ved hjelp av nål og tråd som det hun kan.
Tor Jørgen van Eijk: «This is what who fuck is»
Utstilling vist på Hermetiske Skygger i Oslo fra 2. til 24. februar
- Det mest infernalske kunstverket jeg så i år, var Tor Jørgen van Eijks video «This is what who fuck is», på det kunstnerdrevne galleriet Hermetiske skygger i Oslo. Kort sagt viste videoen en person som utvidet rumpehullet til en annen person med et spekulum. Seansen var lite erotisk, den dreide seg heller ikke om reproduksjon, men om å fylle hullet med urin, og foregikk hinsides lystprinsippet et sted. Over bildet tikket dødstall fra koronapandemien inn. Lydsporet var først en miks av poplåter, men degenererte snart til et forvrengt, metallisk vræl, som sendte sjokkbølger gjennom vinglasset mitt.
Jeg likte videoen fordi den var et stormangrep på det kulturelle øyeblikket pandemien har etterlatt oss i, der glatte, veldesignede og hygieniske uttrykk ser ut til å favoriseres. Tor Jørgen van Eijk har laget videoen med en avleggs, analog redigeringsteknologi, og verket bar tydelig preg av denne litt trassige, egenrådige arbeidsmetoden. Kunstneren slo et slag for menneskets kaotiske, frivole tilbøyeligheter.