Behovet for å se på fortida som noe avsluttet har mye til felles med behovet for å holde fortida i live – mer enn man skulle tro. Det siste behovet ledsages ofte av et berømt sitat av den spansk-amerikanske filosofen George Santayana: «Den som ikke husker fortida, er dømt til å gjenta den.» I grunn en versjon av en byggestein i psykoanalysen: Den undertrykte fortida vil alltid komme og forstyrre oss igjen, helst når det passer spesielt dårlig.
Både lengselen etter å avslutte historien og lengselen etter å holde den samme historien i live, kjemper mot det uunngåelige. En ting er at begge typer lengsel prøver å tåkelegge at vi er i historiens vold, at vår nåtid er formet av den. Enten noen avslutter fortida eller holder den i live, så antyder han at han kan avlive fortida eller pleie den som en pasient – med andre ord, at han er i stand til å beherske fortida, slik han nok mener han behersker sitt eget liv. Han glemmer at han i høyden behersker sin egen relasjon til fortida, og jeg betviler til og med at han er herre over den relasjonen.
Steinen er slipt av vind og vann, men vind og vann slutter ikke å slipe. Etter hvert som fortida fjerner seg lenger fra oss, vil den føles mindre personlig. På et tidspunkt vil andre verdenskrig og jødeforfølgelsen befinne seg i den samme tåka som den franske revolusjonen og reformasjonen. Vi vet at de har funnet sted, vi vet at de var viktige, men det blir stort sett med det.
Med jevne mellomrom blir ungdommer spurt om de vet hva Auschwitz var, og da rister mange på hodet og sukker. Stakkars ungdommer.
Santayana bruker ordet «dømt» om dem som ikke husker fortida. Er det virkelig slik at mangelen på kunnskap er livmoren der ondskapen – for å hente opp igjen dette tross alt nokså religiøse begrepet – vokser seg stor? Er det slik at de som ikke lenger husker reformasjonen, er dømt til å gjenta reformasjonen?
Nei, vil du nok si, holocaust var noe annet enn reformasjonen. Holocaust har for eksempel gitt oss de universelle menneskerettighetene; etter holocaust kan vi si «aldri mer Auschwitz», og med noe overdrivelse vil man kunne påstå at det kampropet uttrykker meningen med livet. Den tyske historikeren Dan Danner og hans israelske kollega Alon Confino snakker om «foundational pasts» – grunnleggende fortider. Det var også den franske revolusjonen og reformasjonen, sannsynligvis, men i mindre grad – man måtte ha sjekket i arkivene.
Det uforlignelige sivilisasjonsbruddet holocaust var, forvandlet seg relativt raskt til en uforlignelig grunnleggende fortid. Erkjennelsen av at dette sivilisasjonsbruddet var enestående, er en av pilarene som denne grunnleggende fortida hviler på.
At denne unikheten ikke er uomstridt, er velkjent. På 1980-tallet ble den første Historikerstreit utkjempet i Tyskland, etter at historikeren Ernst Nolte hadde hevdet at nazistenes folkemord kun var et svar på den røde terroren. Historikeren Joachim Fest føyde til et moment ved å påpeke at folkemord foregår hele tida. Som bevis viste han fram et bilde av hodeskallene til ofrene for folkemordet som ble utført av Røde Khmer i Kambodsja, og som på denne tida ble heftig debattert i Tyskland.
Slike relativiseringer av hvor unik holocaust var, kunne man ha ventet seg. Om en spesifikk hendelse fra fortida gjør krav på å være grunnleggende, da kan ikke den hendelsen være for unik, eller så vil den ikke lenger kunne fortelle oss noe. Slik kan man dermed også formulere stridens eple i Historikerstreit: Består minnekulturen i Tyskland hovedsakelig av ord, eller impliserer denne minnekulturen at folkemord, uansett hvor i verden, må forhindres gjennom handling? Under krigen i Jugoslavia, da historikerstriden mer eller mindre hadde brent ut og gjort plass for andre uenigheter som direkte eller indirekte var relatert til historikerstriden, ville Joschka Fischer, som kort tid etter skulle bli Tysklands utenriksminister, konkludere med at «aldri mer Auschwitz» og «aldri mer krig» står i et anspent forhold til hverandre, og han tok til orde for å sende tyske soldater til Balkan – noe som i det nylig gjenforente Tyskland fortsatt var ytterst følsomt.
Noltes påstand fikk et motsvar av filosofen Jürgen Habermas, som sa at å betvile at holocaust var unik, er å relativisere holocaust og dermed uakseptabelt. I den grad en akademisk strid kan bli vunnet, vant Habermas. Hans dictum har holdt i noen tiår, helt til en ny Historikerstreit nylig brøt ut. Historien er ubønnhørlig. Vind og vann fortsetter å gjøre jobben sin, og så finnes det dessuten overivrige menneskehender.
De første tiårene etter krigen var det å minne og markere i de fleste europeiske land en nasjonalistisk, heroisk beskjeftigelse. Det var først og fremst den egne nasjonen og motstanden mot den tyske barbarismen som ble feiret. Barbarene er tross alt alltid de andre.
De som vender tilbake fra en krig, være seg første eller andre, vet som regel svært godt at heroisme og fedreland er løgner. Les Remarque, les Céline, les Wolfgang Borchert. Sistnevnte skrev i 1945, da han som tysk Wehrmacht-soldat vendte tilbake til fots fra Østfronten til fødebyen Hamburg: «Vi er generasjonen uten tilhørighet og uten dybde. Vår dybde er avgrunn. Vi er generasjonen uten lykke, uten fedreland og uten farvel. Vår sol er liten, vår kjærlighet er brutal, vår ungdom er uten ungdom.»
Merkelig nok kunne ordene hans også ha blitt skrevet av en jøde, en rom eller sinti, en politisk fange, som var så heldig å vende levende tilbake fra den tyske konsentrasjonsleiren. Det betyr ikke at jeg sier at skjebnen til en Wehrmacht-soldat ved Østfronten kan sammenlignes med den til en fange i en konsentrasjonsleir. I høyden at deres konklusjoner rett etter krigen ikke nødvendigvis ville ha vært veldig forskjellige. Et fedreland som ikke lenger er et fedreland, en liten sol, en brutal kjærlighet, tilhørighet et eventyr fra fortida.
Holocaust, shoah, tilintetgjørelsen av den europeiske jødedommen, har etter 1945 bare steg for steg havnet i sentrum for minnekulturen.
I 1995 arrangerte Institut für Sozialforschung i Hamburg, under ledelse av Jan Philipp Reemtsma, den såkalte Wehrmachtsausstellung, der krigsforbrytelsene til vanlige tyske soldater mellom 1941 og 1944 ble vist fram. Utstillingen førte til heftige reaksjoner og trakk rundt en million besøkende i Tyskland og Østerrike.
Publikumstallene til utstillingen viser at det kollektive tyske minnet hadde vippet over; man så ikke lenger på seg selv som offer for indre og ytre krefter, men hadde, smått om senn og av nødvendighet, begynt å se på seg selv som gjerningsmann, eventuelt barn eller barnebarn av gjerningsmenn. Barbaren viste seg likevel å være en selv. Ut av dette oppsto det som har blitt kjent som Tysklands «negative opphavsmyte». Landet ble født fra en ur-synd som kan sammenfattes i ordet Auschwitz. Tysklands skyldfølelse ble landets eksistensgrunnlag.
Tyskland ble en post-nasjonalstat, som Borchert hadde været allerede i 1945, og ansvaret for fortida tvang Tyskland til å påpeke også for andre land fordelene med å gi slipp på prangende nasjonalisme. Det særegne ansvaret som Tyskland har omfavnet, har for øvrig ikke stoppet landet fra å bli verdens fjerde største våpeneksportør. «Aldri mer Auschwitz», «aldri mer krig» og en blomstrende våpenindustri er tre forskjellige saker som Tyskland klarer å forene i seg selv. Det har Tyskland til felles med mange andre land, selv om man forståelig nok ikke bekjenner seg like fanatisk til pasifisme og skyld andre steder.
Gjennom hele Europa ble den heroiske, nasjonalistiske, stolte måten å minne på erstattet med ydmykhet, og med oppmerksomhet for ulike ofre og deres historier. Det skjedde særlig på 1960- og 70-tallet, om enn stadig på litt andre måter.
Hvert land opplevde sitt eget, spesifikke vippepunkt. Frank van Vree, som er professor emeritus i krigs- og minnehistorie ved Universitetet i Amsterdam, peker i Nederland blant annet på tv-serien «De bezetting» («Okkupasjonen»), som ble sendt fra 1960 til 1965. I Belgia kom omslaget seinere. Det store historieverket «Histoire de la Belgique contemporaine 1914–1970», som ble publisert i 1975, nevnte ikke et ord om jødeforfølgelsen, som om den ikke var mer enn en liten fugleskitt i Belgias historie.
Internasjonalt er de fleste historikere enige om at det var den amerikanske tv-serien «Holocaust» fra 1978, som fikk minnet til å vippe over. Serien var «fullstendig modellert etter såpeseriesjangeren, som da var i sterk oppkomst», skriver Van Vree i boka «Nederland en de herinnering aan de Jodenvervolging 1945–2024».
I Tyskland ble serien sendt i januar 1979. Reaksjonene var overveldende, halvparten av vesttyskerne så den, og antakeligvis også mange borgere i DDR. Det kom inn tusenvis av brev til tv-kanalen, tretti tusen oppringinger. Ja, nå hadde avstanden til fortida blitt stor nok til å kunne bli kjent med den via såpeseriens omveier.
Omveltningen av minnet, og framveksten av minnekulturen som vi kjenner den i dag, kulminerte i et møte i Stockholm 26. januar 2000, der de politiske lederne i 46 land snakket med hverandre om betydningen moderne samfunn burde tilkjenne holocaust. Konferansen ble avsluttet med en felles erklæring som ble brukt som grunnlag for en «felles minnepolitikk».
Ikke bare jødene, men også de mange millioner av andre ofre ble nevnt. Grusomhetene og motstanden mot dem, står det i erklæringen, «kan hjelpe oss til å forstå menneskets iboende anlegg både for ondskap og godhet». I den nederlandske teksten står det at de kan bli merkesteiner.
Mennesker trenger stadig merkesteiner, og åpenbart er de ufattelige grusomhetene fra relativt nær fortid, og motstanden mot dem, en god type merkestein. Minnekulturen ble gjennomsyret av innsikten om at alt sammen kunne skje igjen. En innsikt som munnet ut i et hav av floskler, hvorav den viktigste antakelig er: at vi alle sammen angivelig er potensielle massedrapsmenn, nazister i forkledning, en idé som fortsatt er populær og som er selvanklage og frikjennelse i ett. Om alle er en potensiell massedrapsmann, trenger man ikke å ta det så tungt om man ved en forglemmelse blir en på ekte. Derrida kalte universialiseringen av minnekulturen et kolossalt skriftemål.
La oss si det sånn at de fleste menneskene har det i seg å bli medløper og tilskuer. Et ordentlig samfunn vil da sørge for at medløperne oppfører seg ordentlig.
Under den nasjonale minnemarkeringen i Amsterdam den 4. mai 2020 sa den nederlandske kongen, med henvisning til nazismens oppkomst: «Ikke gjør ‘normalt’ det som ikke er normalt.» Men nøyaktig hvor begynner det unormale? Hvordan holder vi det unormale unormalt? Ved å forby partier? Er det å gjøre holocaustbenektelse straffbart, et nederlag som antyder at samfunnets selvrensende evne ikke eksisterer?
Du kan oversette den nederlandske kongens uttalelse som: ikke relativere det som er unikt.
Jeg er tilbøyelig til å underskrive på at vi bare kan forestille oss det gode ved å konsentrere oss om den absolutte ondskapen. Men fascinasjonen for det ikke-normale, den totale grenseoverskridelsen, den totale ondskapen, kan også være pirrende og gi deg følelsen av å oppleve livet mer intenst, det er kjent. Den nederlandske gartneren og litteraturviteren Jan Oegema navnga sin bok om «den offentlige religionen rundt Auschwitz» etter denne sinnsstemningen, som overfalt ham da han besøkte Auschwitz: en underlig lykke.
Kristendommen har utviklet seg sakte i retning av korset; avbildningen av den korsfestede Jesus ble stadig viktigere. Kristendommen ser ut til gradvis å ha innsett at sadisme og blodtørst har sin egen attraksjonsverdi. Det frastøtende er alltid også det som frister.
Det påkaller spørsmålet om hvor dydig og ordentlig minnekulturen vår egentlig er. Et blikk på vippepunktene i denne minnekulturen – tv-serier – gjør spørsmålet betydningsfullt. Elie Wiesel, overlevende fra dødsleiren og nobelprisvinner, reagerte i The New York Times svært avvisende på serien «Holocaust». De som gråt, gråt av gale grunner, ifølge Wiesel. Tårer alene er aldri nok.
Det bør være klart hva som står på spill i den institusjonaliserte minnekulturen – nemlig merkesteinene for det gode og det onde, da som nå, og egentlig først og fremst nå. Jeg har allerede nevnt den iboende motsetningen som enhver institusjonalisert minnekultur har en tendens til. På den ene sida anerkjenner man at det er snakk om en spesifikk forbrytelse, gjort av tyskerne, nazistene om du vil, mot en spesifikk gruppe, først og fremst det jødiske folket, eller det jødiske folket i Europa, om du vil. På den andre sida skal det trekkes universell lærdom om det gode og det onde av denne spesifikke forbrytelsen, og dette forblir et stridseple, en grunn til Streit, hovedsakelig en strid om ord der ordet skinnhellighet ligger på alles lepper, også mine.
Sannsynligvis er skinnhellighet å foretrekke framfor det å forkaste ethvert skinn av hellighet.
Minnekulturen som oppsto etter den første Historikerstreit, har mange steder munnet ut i en sekulær bønnebok som, i likhet med alle bønner, er gratis og uforpliktende. Hollywood-humanismen er bare ett kapittel i denne bønneboka – om enn et viktig et.
Avantgarden kan ikke annet enn å snu seg bort fra dagens minnekultur, som man ser at skjer overalt i Europa. At minnekulturen i Tyskland og andre land innebærer en form for tunnelsyn, er sant og også uunngåelig. Unikheten til dette massemordet, som Habermas holdt fast ved, som mange holdt fast ved, som også jeg, noe nølende, holder fast ved, smalner blikket, sånn er det bare. At det føres en debatt om dette, en ny Historikerstreit (ikke bolsjevismen, men kolonialismen var jordmora til holocaust), er utmerket.
«Tyskland ble født fra en ur-synd som kan sammenfattes i ordet Auschwitz»
At denne debatten til tider antar formen av en konkurranse i offerstatus, en lidelseskonkurranse, er ubehagelig, men jeg er redd minnet om holocaust har bidratt til å gjøre offerkulturen mulig – hvor det å være et offer er den eneste formen for heltestatus som fremdeles aksepteres, og der alle etter hvert prøver å finne sin plass i sola som ofre. Slik at det til slutt ikke har så mye å si om du har overlevd Auschwitz, brystkreft eller Matthijs van Nieuwkerk (en nederlandsk tv-personlighet anklaget for trakassering på arbeidsplassen, overs. anm.). Resten forsvinner i tåka i en minnekultur som er beredt til å gjøre plass til mye urett, om enn bare for å være høflig, til en ekstra blomsterkrans.
Korset har med andre ord beholdt sin attraksjonsverdi. Og det er en fristende tanke, det å bli invitert, som offer sammen med mange andre, til den absolutte ondskapens bord. Hannah Arendt sa at den som blir angrepet som jøde, må forsvare seg som jøde, og det gjelder selvsagt hver folkegruppe. Men dette med å forsvare seg kan tolkes bredt, og her ligger risikoen for en maktkamp.
Den østerrikske motstandskjemperen, Auschwitz-overlevende og jøden Jean Améry, som hadde vokst opp fullt assimilert, ja, til og med katolsk, snakket etter krigen om «nødvendigheten og umuligheten av å være jødisk». Auschwitz-tallet på den venstre armen hans inneholdt mer informasjon enn Tora eller Talmud, mente han.
Der hvor noen ytrer en påstand «som jøde» eller «som svart kvinne» eller «som ikke-binær kunstner», der erfarer man ofte lite av denne identitetens umulighet. Om tannlegen din ville si at «som tannlege kommer jeg nå til trekke jekselen din» – vel, jeg ville sett etter en annen tannlege. Var ikke denne forsteinede identiteten, å gjøre identitet til noe absolutt, et kjennetegn av forfedrenes spøkelse, som man ville bekjempe?
Amérys nødvendighet og umulighet understreker at man rett nok kan bli pålagt en identitet, men at omfavnelsen av den forblir en umulighet, selv når den omfavnelsen har blitt nødvendig. Noe av den samme dobbeltheten finner vi hos soldaten Borchert som vendte tilbake fra Østfronten, og som møtte et land som ikke lenger var et fedreland, noe som gjorde at han – i mine ord – måtte bli en ikke-tysk tysker. Og kanskje er det denne sannheten som også skjuler seg bak ordet post-nasjonalstat.
I den grad vi tar sivilisasjonsbruddet på alvor og ser på det som et brudd, burde vi også konkludere at det derfra har oppstått et nytt menneske – ikke nødvendigvis et bedre, men et annet. Ett som vann og vind ikke har gjort seg ferdig med, ennå. Ett for hvem identitet alltid også er en negasjon, en fare. Jeg er en ikke-jødisk jøde, en ikke-nederlandsk nederlender, en umandig mann, en ikke-hvit hviting. Bare ordet klovn ville jeg omfavnet uten forbehold.
Identitetspolitikken vil ikke høre av umulighet og ser bare nødvendighet, og derfor er den etter mitt syn en blindvei, en vei som leder til gettoen, i stedet for ut av den.
Frank van Vree noterer mot slutten av sin bok om Nederland og minnet om jødeforfølgelsen: «I tillegg er det et spørsmål som få i den vestlige verden vil brenne fingrene på: den problematiske sammenknyttingen av minnet om holocaust med Israel og sionismen». Ikke av redsel for ilden, men av plasshensyn (eller er jeg skinnhellig nå?) vil jeg nøye meg med noen bemerkninger.
I kortromanen «The Portage to San Cristobal of A.H.» (1981), som ikke nevnes ofte nok, skriver filosofen George Steiner om en rettsprosess mot Adolf Hitler som føres i den brasilianske regnskogen. Hitler har ikke begått selvmord, han har flyktet; Mossad har funnet ham. På slutten av boka fører Hitler sitt eget forsvar og sier blant annet: «Ville Palestina ha blitt Israel, ville jødene ha trukket til den øde biten av Levanten, ville De forente stater og Sovjetunionen, Stalins Sovjetunion, ha anerkjent dere og sikret deres eksistens uten holocaust?» For så å legge til: «Reich er det som har frambrakt Israel».
At man anså en jødisk stat som nødvendig etter 1945, nødvendig slik som Jean Améry brukte ordet, er et nederlag for alle involverte, ikke minst for europeerne som ikke kunne leve med jødene. I hvor stor grad Steiner var inne på noe, ser vi i det mye hørte ropet, dette året, ikke minst i Tyskland, om at Palestina må frigjøres fra den tyske skylden. Et Slusstrich likevel, denne gangen ikke fra høyre side, men fra venstre. Om denne skylden da må hentes tilbake til Tyskland, og hvordan det i så fall vil se ut, er uklart.
Oppi dette gir det alltid en egen nytelse å sammenligne jøder med nazister; en slik sammenligning, forslitt som den har blitt, framkaller fortsatt tabubruddets lille sitring. Jøder gjør det også av og til, seg imellom. Det skjer i Israel. Det skjer også, mer uskyldig, innenfor familiens mikrokosmos. Faren min sammenlignet meg i stressede øyeblikk gjerne med Gestapo. Jeg sier dette uten å synes synd på meg selv. I høyden tror jeg det er på grunn av dette at naziuniformer i filmer og skuespill gir meg mye estetisk glede.
«Bare ordet klovn ville jeg omfavnet uten forbehold»
Primo Levi skrev at oppfinnelsen av Sonderkommando, der jødene så ut til å bli innlemmet i SS og dermed øyensynlig tok på seg medskyldighet i tilintetgjøringen av sitt eget folk, var den mest demoniske forbrytelsen til Det tredje riket.
I det forslitte tabubruddet – et paradoks, jeg vet – som kaller jøder for nazister, klinger et ytterst smertefullt ekko av denne demoniske forbrytelsen. Forvirringen, som ser ut til å bli større og større, om hvor israeleren begynner og jøden slutter, gjør dette smertefulle desto mer synlig og desto mer akutt.
Jeg har tatt til orde for å være tilbakeholden med den slags metaforer. Nazismen har blitt symbolet på den absolutte ondskapen, og den absolutte ondskapen kan man ikke forhandle med, man kan bare utslette den.
At minnekulturen ikke har evnet å gjøre dette klart, alle gode hensikter til tross, er også smertefullt.
«Aldri mer Auschwitz», det har vi sett tydelig det siste året, kan bety alt. Å frigjøre Palestina, å fjerne tysk skyld fra Palestina, å levere uendelige mengder våpen til Israel, å frigjøre den europeiske jøden fra hans muslimske nabo, som høyreekstreme i Europa gjerne vil gjøre, høyreekstreme som her og der har oppkastet seg til jøders beskyttere. Var det noen som sa skinnhellighet?
Det ultimate ropet til minnekulturen, nie wieder, omfatter alt og dermed, mest av alt, ingenting. Slik kommer konturene av minnekulturens fallitt til syne selv for en uforbederlig optimist.
Etter mitt syn, det måtte være klart, kan du kun snakke på vegne av deg selv – og selv det under forbehold. Men jeg mener at de døde ikke har mistet livet for å bli til materiale i en propagandastrid i en annen krig, som de har lite til ingenting å gjøre med.
For å beskytte minnekulturen fra å utarte enda mer, vil jeg ta til orde for at historien selv må bli det sentrale igjen en stund. Ikke bare i form av øyenvitneskildringer, enda så viktige de er. Frank Van Vree påpeker med rette at øyenvitneskildringer er nyttige særlig når de er integrert i historikeres arbeid. At fortida, som nåtida, nå engang er kompleks og absurd, og at den akkurat som vår samtid gir lite trøst, bør ikke få oss til å miste motet.
Om du hadde håpet på mer trøsterike ord, så vil jeg igjen peke på Wolfgang Borchert. Vi kommer riktignok ikke ut av krigen, eller vi kommer ut av krigen på fullstendig andre måter, men jeg mener vi bør kunne se på ham som en bror. Jeg gjør i hvert fall det.
Også vår dybde er avgrunn. Også vår sol er liten, vår kjærlighet er noen ganger brutal, for ikke å snakke om vår ungdom.
Og dette skal være til trøst, spør du.
På bilder som finnes av Borchert ser han skjelmsk ut, nesten rampete.
En underlig lykke.
Oversatt av Carline Tromp