Et skriveseminar for unge studenter, de fleste av dem er rundt 25–26 år. Jeg spør hva de leser, og lurer på hvem som har lest noe av Ibsen, Hamsun, Sigurd Hoel, Charles Dickens. Ingen. De har ikke lest noe av det. De har hatt en læreplan uten konkrete krav til å lese Ibsen eller Hamsun i norsk eller Dickens i engelsk, og på fritiden leser de ikke. «Er du overrasket?» spør en. «Ja», sier jeg, «jeg er litt overrasket over at universitetsstudenter i samfunnsfag og historie ikke leser bøker». De ser TV-serier, de spiller spill, er på sosiale medier, blant mange muligheter er bøker langt ned på listen. Når ikke studenter leser, hvem leser da?
Vel hjemme igjen bestemmer jeg meg for å gjøre noe jeg ikke så ofte gjør lenger, å lese en roman. Jeg setter meg foran peisen med Dickens’ «Store forventninger». Det er snart jul.
Den fenger med en gang. Fra peisen blir jeg ført til det rå og kalde myrlandskapet ved kysten, der unge Pip møter straffangen som var flyktet og som truer ham på livet. Jeg opplever frykten hans, forelskelsen hans og forhåpningene hans. Skikkelsene trer tydelig frem for meg: Jeg vet hvordan den farlige Estella er. Jeg har møtt henne selv, og hun er ikke som i filmene.
«Store forventninger» er den ene av kun to romaner Dickens skrev i jeg-form (den andre var «David Copperfield»), den utkom i 1860 og ble hans nest siste roman. En av grunnene til at den er så sterk og livfull, er at Dickens var forelsket da han skrev den. Han hadde skilt seg i 1858 og gjenopplevde både samtiden og sin egen fortid med sterkere sanser. Hovedpersonen er en liten gutt født med etternavnet Pirrip, som han ikke klarte å uttale, så han ble hetende Pip. Foreldrene døde, og det gjorde fem av søsknene hans også, og da boken begynner, går Pip jevnlig til kirkegården innhyllet i tåke og fuktig vær for å besøke gravene til familiemedlemmene han knapt husker noe av. Pip bor hos sin strenge storesøster, som er gift med en grovsmed; hun sier at hun oppdrar ham «for hånd», og det tror han at handler om alle ørefikene. Om han er syk, tyller hun i ham tjærevann som medisin, og etter å ha slukt en halv liter av det, lukter han som et nybeiset gjerde («I smelled like a new fence»). I Pips barndom er det kort avstand til kriminalitet, folk i fengsel og fattigdom; Dickens’ egen far ble satt i gjeldsfengsel. Pip opplever truende møter med samfunnets bunnfall, men blir også invitert til en herregård i nærheten, der han møter samfunnets overklasse.
«Store forventninger» skildrer en klassereise på 1800-tallet, i en tid med industrialisering, raske formuer og enorme muligheter i koloniene – samtidig er det en intens kjærlighetshistorie, om Pips lidenskap for en pen, men kald og hensynsløs pike på herregården Satis House, Estella. For et kvinneportrett det er! Henne er det ikke lett å glemme.
Da Pip kommer til Satis House, blir han møtt av nettopp Estella, som overlegent fører ham til sin adoptivmor Miss Havisham, som eier gården, og så forlater hun dem. Miss Havisham fører Pips hånd mot hjertet sitt: «Kjenner du hva det er?» «Hjertet Deres, Miss», svarer Pip. «Knust», sier Miss Havisham. Hun forklarer at hun trenger å muntres opp, og møter nesten ingen mennesker. Hun vil derfor at Pip skal leke, mens hun ser på. «Lek! Kom igjen, lek! Ikke bare stå der, men lek! Det kan da ikke være så vanskelig. Kan du ikke leke, gutt?» Det er smertefull lesning, for man kjenner i hele kroppen hvor umulig det er å leke på kommando. Scenen er et frempek: Pip leker ikke, men blir lekt med, og ikke for siste gang. Egentlig handler romanen om at kvinnene leker katt og mus med ham, inntil han gradvis blir myndig som mann. Og som i en demonisk runddans er kvinnene som leker med ham, selv brukt og lekt med av menn.
Miss Havisham viser Pip inn i den dunkle festsalen, og da øynene hans venner seg til lyset, får han et sjokk: Det står en eldgammel bryllupskake på bordet, fra Miss Havishams bryllup som aldri ble noe av, brudgommen trakk seg i siste øyeblikk. Kaken står fremdeles på bordet tredve år etter, overgrodd av mugg og spindelvev og rotter og mus. Hele rommet med lysekrone har stanset på bryllupsdagen; oppdekningen og damaskduken ligger slik det var forberedt, under tommetykke lag av støv. Huset er stivnet i en avvisning som eieren aldri er kommet over.
Miss Havisham lar Pip og Estella spille kort sammen og nyter å se at Pip synes jenta er pen. Estella gjør narr av klærne hans og språket hans. «Hva synes du om henne, Pip? Du kan hviske det i øret til meg». Han hvisker, og når han har sagt hva han synes, roper Miss Havisham høyt til Estella: «Han synes du er veldig pen, og veldig stolt». Estella ler overlegent. «Jeg tror jeg vil gå hjem nå», sier Pip såret. «Og ikke se Estella igjen?» spør Miss Havisham. «Jeg vet ikke om jeg ikke vil se henne igjen, men jeg vil gå hjem nå», svarer Pip.
Miss Havisham er glad for at Pip er såret, for hun ønsker at Estella skal knuse menns hjerter. «Break their hearts, my dear, break their hearts», hvisker hun i øret til Estella. Fordi hun selv ble forsmådd, vraket og dumpet, og aldri er kommet over det, skal Estella ta hevn over menn på hennes vegne. Og det gjør hun.
Estella betyr stjerne, og det er noe kaldt over navnet, mens Pip er et kyllingaktig navn som ikke skremmer noen; kontrasten mellom den snille Pip og den farlige Estella er åpenbar. Pip forelsker seg hodestups, og romanen tegner en tidlig litterær skildring av et hekt – for Pip blir hekta. Estella lar ham kysse seg etter at han banker opp en gutt utenfor huset, men ellers torturerer hun ham med å kommentere hans bondske manerer og fillete klær, og som ung voksen må han tåle å se hvor omsvermet hun er.
Pips kamp for å vinne Estella varer fra han er en liten gutt til han er voksen mann. Han får en arv fra en hemmelig velgjører, som lar ham få utdannelse og penger nok til å bli en uavhengig gentleman, og han er overbevist om at det er Miss Havisham som er velgjøreren. Han tror meningen er at han skal gifte seg med Estella, som er sendt til Paris og Italia for å bli en sosietetskvinne. Når hun kommer tilbake, pleier hun regelmessig omgang med Pip i London, han er den eneste hun kaller ved fornavn, og de har en åpen tone hun ikke har med noen andre menn. Pip har store forventninger og tror de knytter bånd som er sterke for fremtiden. Men Estella har en utstråling som tiltrekker menn, og hun nyter å bruke den og kjenne på sin makt over dem. Psykoanalysens mange tekster om kvinner som er utsatt for tidlig erotisering, overgrep eller utrygghet, kommer i tankene. Og Estella har en grusom familiebakgrunn Pip ikke kjenner, og ser ut til å ha det John Bowlby kalte en unnvikende tilknytning. Hun er redd for følelser, og stenger dem ute, både egne og andres. Når Pip minner henne om ting de har gjort sammen, og øyeblikk som betyr mye for ham, husker hun det ikke. Når Pip til slutt erklærer sin kjærlighet, rister hun på hodet og sier, meget rolig: «Det ser ut til at det er følelser, drømmer, jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem – som jeg ikke er i stand til å forstå. Når du sier at du elsker meg, vet jeg hva du mener rent språklig, men ikke mer. Du når ingenting i brystet mitt, du berører intet der. Jeg bryr meg ikke om hva du sier i det hele tatt. Jeg har forsøkt å advare deg, har jeg ikke?»
«Hva skal man svare universitetsstudenter som ikke vil lese? Det var absurd»
Når Miss Havisham anklager henne for å være kald og kjærlighetsløs, svarer hun: «Jeg er slik du skapte meg. Om du hadde holdt din datter unna dagslyset så hun aldri hadde kjent det, og du så hadde anklaget henne for ikke å kjenne dagslyset, kunne hun klandres for det? Eller enda mer treffende: om du hadde lært henne fra barndommen av at det fantes noe som het dagslys, men det var hennes fiende og motstander, for det hadde blendet deg og ville blinde henne. Hvis du hadde gjort det, for så å ønske at hun skulle få et naturlig forhold til dagslys, og hun ikke klarte det, ville du da bli skuffet og sint?»
Det er et ærlig svar, og det er noe ved Estella som virker kjent i vår tid hvor det er mer alminnelig at barn vokser opp med bitre skilsmisser. Estella gir opp kjærligheten til fordel for rikdom og status, og velger seg Pips verste rival, Bentley Drummle, til Pips store fortvilelse: «En sånn bølle, en dum bølle?» Estella svarer: «Og hvorfor skulle jeg velge en som elsket meg, og som snart ville oppdage at jeg ikke følte noe for ham? Du trenger ikke frykte at jeg blir en velsignelse for denne mannen, det blir jeg ikke.»
Estella vil være venn med Pip og byr ham hånden, men han er krenket over å være lekt med og holdt for narr, og går sin vei. Han reiser utenlands og blir borte i mange år.
«Hvorfor skal vi lese?» spurte studentene. Hva skal man svare universitetsstudenter som ikke vil lese? Det var absurd. Et mulig svar er: Boken er en form for magi eller teknologi, kall det hva dere vil, som gir dere direkte kontakt med en forfatters sjel og følelser, selv om han så er død for lenge siden. Den kan gi dere kontakt med en annen tid som kan kaste lys over vår egen, og med andre menneskers erfaringer. Boken styrker fantasi og kontaktevne og lar dere være med på å skape fortellingen med bilder fra deres eget liv, sterkere enn serier og film.
Vinner Pip Estella? I alle filmatiseringer av boken blir Estella og Pip et par. Slik var ikke romanens avslutning, tvert imot nøt Dickens å skrive den første intense kjærlighetsromanen som endte traurig. Estella og Pip fikk hverandre ikke, tross den lange beilingen. En venn av Dickens overtalte ham til å skrive en ny slutt, fordi bokens slutt var mer frustrerende enn leserne kunne holde ut. Den nye slutten åpner for at Pip og Estella blir et par, selv om den ikke er entydig. Men den lysere slutten er troverdig ved at Estella og Pip har så mange felles erfaringer og historier at de er livsvitner for hverandre. Romanen er nok inspirert av Dickens egen beiling til den unge skuespillerinnen Ellen Tiernan – Ellen og Estella har lik klang. Etter alt å dømme innledet de et langvarig forhold, og man skal kanskje ikke tegne henne så ensidig hard og kald all den tid Dickens i hvert fall i begynnelsen av forholdet fremdeles var gift. Det var gode grunner til å avvise ham da.
Estella kan ha vært en svært innflytelsesrik kvinneskikkelse i verdenslitteraturen, for hun foregriper skikkelser som Ibsens Hedda Gabler, Strindbergs frøken Julie og Hamsuns Edvarda. Men det vet ingen av studentene på skriveseminaret, for de kjenner ikke til noen av dem.