Jürgen Habermas (95) innser at han nå er i utakt, og at han har hatt sin tid, men gir ikke slipp på Kant og Marx.

Habermas i takt og utakt

TALEPROBLEM: «På forunderlig vis gikk Habermas’ mestring av sitt ­personlige talehandikap – en medfødt åpen gane – i takt med Tysklands ­overvinnelse av sitt politiske tale­problem», skriver Rune Slagstad. Foto: Marie von Krogh

Like etter at Jürgen Habermas tidligere i år hadde rundet 95, sendte han ut det som må kunne kalles en intellektuell selvbiografi. I «Es musste etwas besser werden …» («Det må vel bli bedre…») rekapitulerer han hovedstasjonene i sitt liv i samtaler via e-postutvekslinger med Stefan Müller-Doohm og Roman Yos, to generasjoner «habermasianere». Sosiologen Müller-Doohm (f. 1941) har gitt oss hans autoritative, bunnsolide og litt kjedelige biografi (2014). Filosofen Yos (f. 1979) har skrevet en innsiktsfull og informativ idéhistorisk studie om den unge Habermas (2019). Selvbiografien gir et fascinerende innsyn i et av vår tids mest tankevekkende forfatterskap via en kritisk selvrefleksjon fra en filosof, som er tildelt det privilegium å oppnå en gammeltestamentlig alder uten å tape sin bemerkelsesverdige åndskraft.

Tidens tegn