DebattIsrael og palestina

Regjeringen svikter palestinske barn i fengsel

Uzma Sadaf Bhatti (Advokat, juridisk direktør og medlem av styret i Forsvar Folkeretten)Terje Einarsen (Professor, Universitetet i Bergen, styreleder The International Commission of Jurists (ICJ Norge))Geir Kjell Andersland (Advokat og leder av Barnerettsutvalget i International Commission of Jurists (ICJ) Norge)
LANGT VEST FOR BARNELOVEN: Palestinsk gutt i Ramallah. FOTO: ABBAS MOUMANI, NTBLANGT VEST FOR BARNELOVEN: Palestinsk gutt i Ramallah. FOTO: ABBAS MOUMANI, NTB

I forslaget til statsbudsjett uttaler regjeringen at «Norsk bistand til Palestina går ikke til palestinske fanger i israelske fengsler». Dette er oppsiktsvekkende i lys av den aktuelle situasjonen. Forslaget avspeiler i beste fall en sørgelig uvitenhet om hvem mange av disse fangene er, og den tortur og krenkelser av menneskerettighetene de utsettes for. Det er også høyst underlig at standpunktet om ikke å yte hjelp til palestinske fanger kobles sammen med en uttalelse om hvor viktig det er å bekjempe antisemittisme. Det må i denne sammenheng bety at Norge stilltiende ønsker å støtte Israels overgrep mot palestinske fanger som del av kampen mot noe regjeringen nokså ullent anser som antisemittisme.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Statsbudsjettet

Brems eller full gass i oljele­tingen?

I månedene som kommer er det duket for tøffe forhandlinger om Jens Stoltenbergs andre statsbudsjett på denne siden av årtusenskiftet. Stridens eple blir etter alle solemerker oljepolitikken, hvor frontene er spesielt steile. SV og MDG har den siste uka varslet at letestans for olje og gass i Arktis er et hovedkrav inn i forhandlingene. Kontrasten er stor til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som på sin side har oppfordret fossilnæringen til å gyve løs på havområdene nord for polarsirkelen. Miljøpartiene har imidlertid et ess i ermet: folket. Ifølge WWFs årlige naturundersøkelse, som er utført av Opinion, mener 52 prosent av nordmenn at Norge enten bør stanse eller redusere letetempoet på norsk sokkel. Full stans i de særlige sårbare havområdene i Arktis er et klokt sted å starte, som en samlet miljøbevegelse også har løftet som sitt hovedkrav for budsjettforhandlingene. Forslaget om letestans har allerede satt sinnene i kok i den norske oljelobbyen. Men det er verdt å merke seg at letestans i Arktis ikke vil være et dramatisk skifte for dagens produksjon i nord. Feltene som allerede er i drift, påvirkes ikke av letestans etter nye olje- og gassfelt. Som et bidrag til europeisk energisikkerhet ser heller ikke vårt viktigste marked for gass, EU, på Arktis som en del av løsningen på dagens pressede energisituasjon. Norske felt i Arktis står bare for 1,4 prosent (2025-tall) av unionens totale gassimport, og nye funn i Arktis tar i snitt 18 år før det leveres til det europeiske markedet. Innen den tid vil etterspørselen etter norsk gass ha sunket betraktelig. Det var derfor ingen overraskelse at EU videreførte sin støtte til letestans i Arktis tidligere i høst, tross den iherdige lobbyvirksomheten fra regjeringen og oljenæringen. Med dette som bakteppe er det gode grunner til å ta ned letetempoet på norsk sokkel, i tråd med hva nordmenn flest ønsker. Et klokt sted å starte er å skjerme de uvurderlige naturverdiene i Arktis.

Karoline Andaur
Arkitektur

Korstoget mot arki­tek­tene

Hvorfor retter Gaute Brochmann så konsekvent sin kritikk mot arkitektene (Klassekampen 13. oktober)? Han legger skylden på utdanningen og praktiserende arkitekter og underkommuniserer rammebetingelser som har endret seg radikalt siden modernismen og som en rekke fagpersoner fremhever. For å omskrive arkitekturhistorien viser han til personlige erfaringer og det han selv omtaler som «empiri». Egen utdanning og praksis er neppe representativ evidens. Jeg har selv min utdanning fra Berlin på 1990-tallet. Lærerne var postmodernistisk eller dekonstruktivistisk orientert. Praktisk erfaring fikk jeg på kontorer med helt ulike tankemodeller. Brochmann hevder å vite hvilke bøker vi har lest.

Gerrit Mosebach
Statsbudsjettet

Mot kalku­la­tor­sam­funnet

«Den store forskjellen i norsk økonomisk politikk, den går mellom dem som spør hva som er bra for folk, og dem som teller opp folks behov med lommekalkulator.» Det sa daværende leder for Rød Valgallianse, Jorun Gulbrandsen, i partilederdebatten 1985, og det er fortsatt like relevant i dag. At Arbeiderpartiet leverte et dårlig statsbudsjett forrige uke, er ikke noe nytt. Katastrofale kutt i viktige tjenester og velferd, en svekket kommuneøkonomi og overordna lite nytt på bordet er et gjennomgående tema hos den rådende politiske makta, uansett om den har rødt eller blått slips. I dag budsjetterer en tredel av kommunene å gå i underskudd. 35 kommuner er på Robek-lista. Når regjeringa ikke gir kommunene det økonomiske løftet som trengs, tvinges de til å kutte, selv i tjenester de er lovpålagt å levere. Og når kommuneøkonomien ikke strekker til, er det tilbud for oss unge som ryker først. Det er ikke lenge siden Innlandet fylkeskommune la ned seks skoler og skolesteder.

Alexandra Fredwall