Akkurat nå

Høflighet

Ugla

Jeg kommer alltid tilbake fra kontinentet med en dyp frustrasjon over mine landsmenn. Den bunner i hvordan vi møter våre medmennesker i hverdagslige situasjoner. I Tyskland er det for eksempel en selvfølge å i hvert fall møte butikkekspeditøren med et hei, og avslutte med et ha det. I Norge er det oftest de ansatte i klesbutikken eller jernvaren som må veive med armene for å få kontakt. Uhøfligheten er på sitt aller verste på «super’n». Her gjør mange nærmest sport i å interagere minst mulig med mennesket som skanner inn varene. «Skal du ha kvittering?», «Hæ? Jeg var mitt inne i siste episode av «Enkel servering» (podkasten jeg flest ganger ser dukke opp på folks skjermer).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Ó, Guð!

For en del år siden flyttet jeg til en gård på Island for å skrive ferdig bacheloroppgaven min. Det var under pandemien, alt i Norge var stengt og jeg kjedet meg. Nord på Island var derimot lammesesongen i full gang, masse action, tenkte jeg. Og delvis fikk jeg også rett, for det var mye som skjedde akkurat i det sauen skulle føde. Utenom var det nokså stille. Jeg satt i stua, skrev på oppgaven min og kikket på et kamera bonden hadde installert nede i fjøset. Når sauen begynte å gå fram og tilbake betydde det fødsel, og jeg fjernet meg umiddelbart fra tastaturet, løp ut i garderoben, flekket på meg kjeledress, altfor store støvler og tok imot et lam. Selv om jeg ganske raskt og litt skuffet innså at jeg var et bymenneske som savnet brosteinskafeer, barer og venner i gangavstand, ble jeg etter hvert vant til gårdslivet. Mine nye venner – sauene, hestene og hønene – snakket ikke stort og var rett fram pragmatiske i sin livsførsel.

Esel

Pøbel og pils

En bakfull lørdagsmorgen for lenge siden ringte det på døra. Jeg sto opp, tok på meg morgenkåpa og gikk ut. Der ble jeg nok så forfjamset da jeg møtte en gråtende mor og en nervøs ungdom. Hun gikk rett på sak: Min sønn har brutt seg inn hos dere. Det var naturligvis pussig, særlig fordi vi ikke savnet noe. Jo, konstaterte mora, min sønn og hans venner har stjålet deres bunadssølv. Jeg vekket andremann, som heller ikke manglet noe.

Ulvemor

Lena og eg

Eg har lest den nye memoaren til Lena Dunham, som baud på ei reise både inn i Lena og i meg sjølv. Boka har den talande tittelen «Famesick»: Ho handlar om korleis det å verte kjent og suksessrik gjekk utover helsa til Dunham. Boka byrjar om lag når Dunham starter å lage film, som etter kvart leia til draumejobben med å skape tv-serien «Girls». Dunham gir alt i jobben som regissør, manusforfattar og skodespelar. Ho spelar hovudrolla Hannah (for dei som ikkje har sett «Girls»: Gjer det!), som har mange likskapstrekk med henne sjølv: Ho er i byrjinga av 20-åra, har eit sterkt ønske om å skape kunst, og er veldig, veldig sjølvsentrert. Eg var ikkje heilt førebutt på at Dunham skulle vere så lik Hannah som ho er. Ingen er vel så sjølvsentrerte, tenkte eg kanskje. Men det er ho.

Smørbukken