Jeg har nylig byttet treningssenter, og dette har virvlet opp en hel masse minner og traumer. Min prosess med å akseptere det nye, og å komme over det gamle, har medført at jeg nå sitter i mitt studerkammer og kontemplerer over det som har vært. Anse dette som min første meditasjon.
Allerede abonnent? Logg inn
Innerst i et skap har jeg funnet en liten skatt, ordboka «Svensk for norske tv-seere. Aktuelle ord og vanskelige uttrykk fra svensk dagligtale, presse, radio og tv». Fantastisk! Jeg har bladd litt i denne lille boka fra 1978 og funnet en hel drøss av fine ord jeg skal snikinnføre i mitt eget språk. Rappakalja (tøvsludder, tull) for eksempel, er det ikke stilig? Eller sopkvast i stedet for kjedelige feiekost? De norske og trauste ordene sjalu og misunnelig bleikner også i en fart når de kommer i nærheten av svenske svartsjuk. For et nydelig og passende ord! Snarstucken er også herlig presist for nærtakende. Og er ikke aktersnurra er et fenomenalt ord for påhengsmotor? I grunn burde jeg begynne å importere fine ord fra flere språk også. For noen ord er bedre på andre språk, selv om de betyr det samme.
Blümchen… jeg hater når jeg må bruke strømpebukse: 1. Når strømpebuksa viser seg å ha hull, for selvfølgelig har den jo det. Ni av ti strømpebukser har hull etter bare ett bruk, gjerne helt lokalt i stortåområdet, midt bak leggen eller i lårregionen, akkurat under skjørtekanten. 2. Når strømpebuksa er hel, men bitte litt for kort, slik at den etter å ha blitt heist opp med makt likevel insisterer på å sige nedover og nedover og nedover, helt til jeg går fra vettet og dropper kjole til fordel for tradisjonell bukse. 3. Når strømpebuksa er hel og lang nok, men er så lang at den må heises såpass langt opp at den til slutt minner mer om en heldekkende drakt enn ei strømpebukse. 4. Når strømpebuksa er hel og passe lang, men for tynn, og det er vinter og kaldt ute.
BlümchenVi er på vei til Syden med badeskosubstitutter i bagasjen. Etter å ha landet trygt på Tenerife og ventet noen timer på erkesydensk strandbar, er det tid for å stige om bord i en Fred. Olsen-eid sydenjolle som skal skvulpe oss over til riktig vulkanøy. Vi er inne i reisedagens sekstende time, og idet vi legger til på La Gomera, oppstår det som absolutt ikke skal oppstå på en sydentur: friksjon. Det viser seg nemlig at sydenbussen som skal frakte oss til det Fred. Olsen-eide sydenhotellet (han eier veldig mye her i Syden, viser det seg) slettes ikke er en sydenbuss, men en helt alminnelig sydentaxisjåfør med en helt alminnelig sydenbil. Vi er tolv transporthungrige sydenturister, så dette lover ikke godt. Blant de tolv er et illsint svensk ektepar i sin beste alder, med det som helt seriøst ser ut som fem tonn med golfutstyr på slep. De virker oppriktig sure for at jeg ikke kan spansk og blir meget mistenksomme når jeg bruker mine pistrete franskkunnskaper og helt elementære sosiale intelligens til å snappe opp noen ord og forstå kontekst.
Rægerocker