14. juli
Plast Jeg tar det på husken, men slik det framstår for meg, fikk mine foreldre hagemøbler i plast i bryllupsgave. Det er over 40 år siden, og jeg tror plastmøbler hadde en litt annen aura da enn de har i dag. Møblene var med meg gjennom hele oppveksten, det avlange, avrundede bordet, klappstolene med pene gule og hvite puter, én til setet og én som ble hengt over ryggstøtten.
Dette var plast av en uvirkelig kvalitet – plast som får en til å tro at forskerne faktisk har rett når de sier at det tar veldig lang tid for plast å løse seg opp i havet. Om fire hundre år kommer en hel liten delfinfamilie til å slå seg ned i klappstolene, rundt det avlange bordet, der alt sammen står sirlig oppstilt på havbunnen, nærmest uberørt av tidens tann.
Hva så med fluktstolen? Dette hagesettets pièce de résistance? (vi hadde bare én, min fars rastløse natur gjorde det helt unødvendig med to). Som min mor tilbrakte utallige timer i, med avisa, med en caps over øynene, eller bare skuende utover havet, etter at huset ble byttet ut med leilighet og hytte.
Den har jeg akkurat tatt fram igjen fra under huset. Der har den har stått noen år i en slags skammekrok og vært pinlig berørt over å være laget av noe så umoderne som plast.
Konsulenten