På grunn av omstendigheter skrives deler av denne spalta på et venterom. Ikke at det vekker noe oppsikt, jeg sitter jo på mobilen som alle andre. Om de leser om Assads fall, sender meldinger med elskeren, oppdaterer seg på Dubai-leiligheten til Isabel Raad eller for den saks skyld skriver sine egne spalter som burde vært levert for flere timer siden, vites ikke. Noen ganger lurer jeg på om all denne klagingen over «skjermsamfunnet» bunner i at vi ikke lenger kan se hva andre folk holder på med, for la oss være ærlige, det er ikke sånn at folk skravlet over en lav sko hele tida før mobilene kom heller. På venterom fantes det for eksempel alltid ukeblader for å unngå unødig sosialisering. Nå finnes det ingenting her, selv den store skjermen på veggen, som vanligvis tilbyr spreke oppdateringer fra tannlegenes verden, er skrudd av.