Jeg hoppet en halvmeter opp i lufta. Naboen må ha hørt mitt seiersbrøl. Jeg tok staten til Høyesterett og vant. En enstemmig dom konkluderte at politiets maktbruk ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn.
I september 2022 satte jeg meg fredfullt ned i olje- og energidepartementet. Jeg nektet å godta at Norge tjener penger på petroleumsvirksomhet i Argentina, der menneskerettighetsbrudd begås. Politiet arresterte meg, satte meg på glattcelle og la ned påstand om nesten 10.000 kroner i bot. Høyesterett mente glattcelle verken er nødvendig eller proporsjonalt mot fredfulle aktivister og boten frafalt.
At politiet krysser lovens grenser kan skje, men utviklingen de siste månedene er en villet kriminalisering som undergraver demokratiet. Da jeg vant i Tingretten, kunne politiet akseptert dommen, men valgte å bruke hundretusener av skattekroner på nye rettsrunder for å få meg til å betale 10.000 kroner. Politiet anket også da Fosen-aktivistene vant i Tingretten. Det samme skjedde da Extinction Rebellion vasket fasaden grønn med konditorfarge og spinatbladet samme dag som Olje- og energidepartementet skiftet navn til energidepartementet. To dager senere ble fasaden vasket skinnende ren. For performancen ba politiet om 18 dagers fengsel, men da et mindretall ønsket frikjennelse og et flertall ga en bot, anket politiet. De ville ha fengsel. Politiet fremmet også nylig et erstatningskrav på vanvittige 1,2 millioner kroner mot to aktivister som sprayet et departement i protest mot mer oljeleting. Retten senket erstatningskravet med 85 prosent, og politiet anket igjen. Tendensen er oppsiktsvekkende.
Ytringsrommet er også blitt mindre. På energikonferansen Oslo Energy Forum i Holmenkollen tidligere i år beslagla politiet alt som kunne lage lyd, inkludert barneleker. Politikontakter blir tatt til retten og nakenvisiteringer uten rettslig hjemmel er blitt gjennomført de siste årene med en tydelig intensjon om å skremme og traumatisere. Palestinabevegelsen, med titalls sivil ulydighetssaker, opplever det samme. Politiet har på tvilsomt grunnlag bortvist aktivister innenfor Ring 1, og nylig ble også Palestina aktivister frikjent.
Fengselsstraff er blitt vanlig, men bøter er vanligst. I Norge må du være styrtrik eller ha en organisasjon i ryggen for å begå sivil ulydighet. Begår du sivil ulydighet i Sverige eller Danmark er boten normalt på 2500 kroner (avhengig av inntekt), mens i Norge koster det mellom 10.000 kr og 20.000 kr. Hvorfor er bøtene mange ganger høyere i Norge enn våre naboland?
Jeg forstår det ikke, og det gjør heller ikke FNs spesialrapportør for miljøforkjempere, Michel Frost. Han intervenerte nylig i en norsk rettssak til støtte for oss aktivister. «Fengselsstraff er ikke proporsjonalt» og dagens bøtenivå er urovekkende høyt fordi «det har en nedkjølingseffekt for utøvelsen av borgernes rettigheter».
I respons har FNs rapportør kalt Norges ambassadør i Genève inn på teppet og kommer til Norge neste år for å snakke med ministre om kriminaliseringen av norske miljøforkjempere.
Tidligere i år kom en FN-rapport som omtaler europeiske lands forsøk på å kriminalisere sivil ulydighet som «en stor fare mot demokratier og menneskerettighetene» og at eneste legitime respons er at «myndigheter, medier og offentligheten innser hvor essensielt det er å lytte til hva miljøforkjempere har å si». Når FNs rapportør for miljøforkjempere velger å bryte inn i norske rettssaker og legge politisk press, er det på tide å tenke seg om.
Jeg er bekymret for demokratiet. Et demokrati er i fare når varslere kriminaliseres. Vi er varslere som prøver å vekke et samfunn som lukker øynene for en eksistensiell klimakrise og forbrytelser mot menneskeheten. Historien viser at kriminaliseringen starter når varslere pirker borti vår moralske integritet og makta frykter det folkelige press. Min frykt er at kriminaliseringen får fortsette i det stille – uten offentlig debatt. Ettertiden vil dømme staten og rettssystemet knallhardt hvis kriminaliseringen får fortsette.
Nå krever jeg svar. I en årrekke har politimester i Oslo Ida Melbo Øystese stått i bresjen for et tillitsskapende politivesen. Den tilliten forvitrer når politiet straffeforfølger oss med en intensitet som ikke er et demokrati verdig. Spørsmålet mitt er derfor: Er det en bevisst strategi å kriminalisere oss? Og hvorfor kriminaliseres vi? Er det kanskje fordi dere vet at vi har rett, og er oppriktig bekymret for hva en folkebevegelse som bruker sivil ulydighet som verktøy kan få til?
Vi liker å pryde oss med et blomstrende demokrati, men rommet for menneskerettighetsforkjempere som står opp mot urett i handling – enten det er for de milliarder av mennesker som blir fratatt sitt livsgrunnlag eller mot folkemordet i Gaza – krymper hver dag.
Nettopp derfor er Høyesterett sin dom et så viktig signal for demokratiet vårt.