Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Mål eller mening i læreplanene

Leder i Utdanningsforbundet Geir Røsvoll etterlyser 23. november at gode fagmiljøer utvikler « …eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag». Slike alternativer kan bidra til svar på om « … vi er best tjent med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som prøver å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte». Her er det viktig å understreke at vi må gjøre et valg; det er snakk om to helt ulike tilnærminger.

Et grunnleggende problem med både den nåværende læreplanen og planen som var i bruk mellom 2006 og 2020, er at de bygger på tanken om mål- og resultatstyring. Det gjør at innholdet kommer i annen rekke og blir et middel til å nå et fastsatt læringsmål. Denne måten å tenke om læreplan og undervisning på har sitt utspring i USA, hvor den omtales som ‘outcome-based education’. Både formativ og summativ vurdering (tester) spiller her en helt sentral rolle. Vurderingen gir informasjon til lærere og elever om hvorvidt de oppnår målene, og om hvordan lærerne kan justere undervisningen eller elevene kan ta i bruk ulike læringsstrategier for å maksimere måloppnåelsen. Lærerens frihet til å velge innhold blir her et spørsmål om å velge det innholdet som kan føre elevene mest effektivt til det forhåndsdefinerte kompetansemålet.

«Vi må gjøre et valg»

Flere av oss jobbet som lærere i skolen under læreplanen fra 2006, og opplevde hvilke utslag denne tenkningen fikk når den skulle omsettes til praksis i klasserommet. Kompetansemålene – som da hadde et langt tydeligere kunnskapsinnhold enn etter 2020 – skulle «brytes ned» til mindre læringsmål, som så skulle skrives både i ukeplaner og på tavlen, slik at elevene til enhver tid visste hva de skulle lære. Samtidig ble det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet skapt for å kontrollere at elevene faktisk lærte det de skulle. Denne instrumentelle og reduksjonistiske forståelsen av læring og undervisning er ikke en uheldig bivirkning av kompetansemålbaserte læreplaner – den følger logisk av tanken om målstyring som ligger til grunn. En tydeligere angivelse av kunnskap i kompetansemålene i nåværende læreplan vil bare føre oss tilbake til der vi var i 2006.

Vi må spørre oss om undervisning ut fra nedbrutte kompetansemål og systematisk bruk av vurdering fører med seg mistrivsel blant elever og lærere. Fra en pedagogisk posisjon er det en nær sammenheng mellom et meningsfullt faginnhold og trivsel i skolen. Erfaringene fra snart to tiår med målstyring viser oss at det er nødvendig å tenke radikalt annerledes både om hva en læreplan skal gjøre og hvordan den bygges opp. I arbeidet med å utvikle konkrete alternativer står vi overfor et veivalg; vil vi ha læreplaner med et meningsfullt faginnhold, eller vil vi fortsette med kompetansemålbaserte læreplaner bygd på en instrumentell målstyringslogikk?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ungarn

Tok redak­sjonen ferie?

Sitat fra Klassekampen 24. juni: «I det storslåtte ungarske parlamentet ved Donaus bredder ble jeg og en kollega fra Internasjonalt forum i Arbeiderpartiet (IFAP) mottatt av godt forberedte diplomater og parlamentarikere.» Innledninga til Sophie Matlary er som klipt ut av en skolestil i 9. klasse på ungdomsskolen og varsler at det som kommer er ‘viktig’. Og seriøst er besøket! Matlary er der med en kollega! Her møter ‘delegasjonen’(?) fra IPAP ikke hvem som helst, men «godt forberedte» både diplomater og parlamentarikere, må vite! Jeg sitter allerede her igjen med noen spørsmål. Hvilken offisiell rolle har disse? Hvilket parti/posisjon representerer de? Hvorfor møter Matlary diplomater i Országház (Ungarns parlament)? «En eldre herremann er først litt skeptisk…» Jeg er sjøl en eldre, om bare mann, og lurer på hva Matlary prøver å understreke? Er han klok fordi han er eldre? Er han en person vi skal ha tillit til fordi han er «herremann»? Tar Klassekampen et redaksjonelt ansvar for det de setter på trykk? Sjøl om det er et ‘privat’ debattinnlegg, bør ikke avisa kunne be om dokumentasjon fra representanten for IPAPs lite, for ikke å si manglende, kritiske vurderinger av ‘sannheter’ om europeisk historie fortalt av anonyme ungarske parlamentarikere, diplomater og eldre gråhårete herremenn? (Masteroppgaver uten referanser til hvem kilden er strykes, det kravet bør gjelde media óg!) Hadde redaksjonen tatt ferie?.

Arbeidsvilkår

Takk LO for feiren din

I dag har de fleste arbeidstakere fem ukers ferie, fram til 1890-årene var det knapt noen vanlige arbeidere som hadde ferie. Retten til å ikke jobbe hele dagen og retten til ferie, ble kjempet fram av fagforeningene. Uten utrettelig arbeid fra fagforeningene ville de fleste av oss sett sommeren fra vinduet på arbeidsplassen. Før 1900-tallet må egentlig hver enkelt arbeider stå med lua i hånda og spørre sjefen om det meste, rettigheter som vi tar for gitt i dag er bare en fjern drøm på dette tidspunktet. Året 1914 har arbeidere samlet seg og gjort LO til en faktor. En solid organisasjon er bygget, med fastlønnede tillitsmenn, en betydelig streikekasse er samlet, dette gjør at LO fremstår som en maktbase som myndigheten følte de måtte rådføre seg med i politikken. Makten LO på dette tidspunktet har er ikke verdt så mye om en ikke er klar til å sette hardt mot hardt, den sjansen skal LO få. Datidens NHO krevde i 1931 en lønnsnedgang på 15 % for industriarbeidere, ikke bare gikk LO imot dette, men LO krevde også 6 timers skift og 42 timers uke.

Språk

«Skeiv» i 1970-åra

Å lesa stykka til Vibeke Roggen i språkspalta er alltid lærerikt og ei stor glede. Slik var det òg onsdag 9. juli, då Roggen tok for seg arveordet «mor». I avsnittet om det greske ordet «metrópolis» (‘moderby’) har ho ei formulering som krev ein kommentar. Roggen skriv: «Metropol var forresten (tilfeldigvis) navnet på et tidlig utested for skeive i Oslo (men det het jo ikke skeive på 70-tallet).» Det er ikkje direkte feil, det som står i den siste parentesen. «Skeiv» i tydinga ‘ikkje heterofil; normbrytande når det gjeld kjønn og seksualitet’ etablerte seg for alvor i skeive miljø i 1990-åra, og det er fyrst dei siste femten–tjue åra at ordet har gått frå å vera slang til å verta eit ålment kjent ord. Roggen har slik sett rett i at det ikkje «het» skeive i 1970-åra.