Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Mål eller mening i læreplanene

Leder i Utdanningsforbundet Geir Røsvoll etterlyser 23. november at gode fagmiljøer utvikler « …eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag». Slike alternativer kan bidra til svar på om « … vi er best tjent med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som prøver å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte». Her er det viktig å understreke at vi må gjøre et valg; det er snakk om to helt ulike tilnærminger.

Et grunnleggende problem med både den nåværende læreplanen og planen som var i bruk mellom 2006 og 2020, er at de bygger på tanken om mål- og resultatstyring. Det gjør at innholdet kommer i annen rekke og blir et middel til å nå et fastsatt læringsmål. Denne måten å tenke om læreplan og undervisning på har sitt utspring i USA, hvor den omtales som ‘outcome-based education’. Både formativ og summativ vurdering (tester) spiller her en helt sentral rolle. Vurderingen gir informasjon til lærere og elever om hvorvidt de oppnår målene, og om hvordan lærerne kan justere undervisningen eller elevene kan ta i bruk ulike læringsstrategier for å maksimere måloppnåelsen. Lærerens frihet til å velge innhold blir her et spørsmål om å velge det innholdet som kan føre elevene mest effektivt til det forhåndsdefinerte kompetansemålet.

«Vi må gjøre et valg»

Flere av oss jobbet som lærere i skolen under læreplanen fra 2006, og opplevde hvilke utslag denne tenkningen fikk når den skulle omsettes til praksis i klasserommet. Kompetansemålene – som da hadde et langt tydeligere kunnskapsinnhold enn etter 2020 – skulle «brytes ned» til mindre læringsmål, som så skulle skrives både i ukeplaner og på tavlen, slik at elevene til enhver tid visste hva de skulle lære. Samtidig ble det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet skapt for å kontrollere at elevene faktisk lærte det de skulle. Denne instrumentelle og reduksjonistiske forståelsen av læring og undervisning er ikke en uheldig bivirkning av kompetansemålbaserte læreplaner – den følger logisk av tanken om målstyring som ligger til grunn. En tydeligere angivelse av kunnskap i kompetansemålene i nåværende læreplan vil bare føre oss tilbake til der vi var i 2006.

Vi må spørre oss om undervisning ut fra nedbrutte kompetansemål og systematisk bruk av vurdering fører med seg mistrivsel blant elever og lærere. Fra en pedagogisk posisjon er det en nær sammenheng mellom et meningsfullt faginnhold og trivsel i skolen. Erfaringene fra snart to tiår med målstyring viser oss at det er nødvendig å tenke radikalt annerledes både om hva en læreplan skal gjøre og hvordan den bygges opp. I arbeidet med å utvikle konkrete alternativer står vi overfor et veivalg; vil vi ha læreplaner med et meningsfullt faginnhold, eller vil vi fortsette med kompetansemålbaserte læreplaner bygd på en instrumentell målstyringslogikk?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Venstre

Venstre må finne tilbake til sine røtter!

Venstres dårlige valgresultat ved stortingsvalget må føre til en grundig intern evaluering. For min del er jeg ikke i tvil om at en hovedgrunn til det nedslående utfallet, skyldes Venstres gjentatte forsikringer om at en stemme til Venstre ville betyr en stemme til en ny borgerlig regjering. Men hvilken «borgerlig» regjering? Slik meningsmålingene lenge hadde vist, ville en borgerlig regjering måtte bli dominert av Fremskrittspartiet og også inkludere et KrF, som har utviklet seg til et erkekonservativt religiøst parti. Partiet som tidligere bygget på allmenn nestekjærlighet og romslighet, har blitt et parti preget av intoleranse overfor Pride-bevegelsen, særlig transpersoner, og uvilje til å fordømme Israels forbrytelser i Palestina. Fremskrittspartiet står for en klimapolitikk og en innvandringspolitikk som befinner seg i et dramatisk motsetningsforhold til Venstres politikk. Likevel drev Venstre en valgkamp som for de fleste måtte oppfattes som at det viktigste var å erstatte Jonas Gahr Støres regjering med en regjering som nettopp inkluderte Frp og KrF. Riktignok gjorde Venstres partileder et poeng av at Venstre aldri ville støtte Sylvi Listhaug fra Frp som statsminister, bare Erna Solberg.

Israel og palestina

Sabra og Shatila

Den 16. september markerer årsdagen for den tre dager lange massakren i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Libanon. Øyenvitner og utenlandske journalister som fikk adgang til leirene, har fortalt om ufattelige grusomheter, der kanskje så mange som 3500 menn, kvinner og barn ble drept. Hvilken gruppe som stod bak er kjent, men de konkrete gjerningspersonene er aldri blitt identifisert. De fleste tilhørte Libanons falangistmilits, en fascistisk kamporganisasjon opprettet i 1936 etter mønster fra general Francos Spania. På denne tiden var store deler av Libanon okkupert av Israel, som både bevæpnet og delvis finansierte militsen. Israel avviser ethvert ansvar for massakrene, og peker blant annet på at det ikke finnes noen skriftlig ordre eller dokumentasjon som direkte knytter dem til forbrytelsene.

Informasjon

Svar til Bråten

I et motinnlegg til vår kronikk i Klassekampen 10. september spør Lars Audun Bråten (12. september): «Hva er desinformasjon?». Hans innlegg er et godt eksempel på hvor langt begrepsforvirringen har kommet. Spørsmålet om hvordan skattesystemet skal innrettes, dreier seg nettopp ikke først og fremst om fakta, men om politiske oppfatninger. På samme måte har norske Nato-motstandere et legitimt politisk standpunkt, og kan ikke automatisk beskyldes for å være ofre for russisk desinformasjon.