Leder i Utdanningsforbundet Geir Røsvoll etterlyser 23. november at gode fagmiljøer utvikler « …eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag». Slike alternativer kan bidra til svar på om « … vi er best tjent med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som prøver å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte». Her er det viktig å understreke at vi må gjøre et valg; det er snakk om to helt ulike tilnærminger.
Et grunnleggende problem med både den nåværende læreplanen og planen som var i bruk mellom 2006 og 2020, er at de bygger på tanken om mål- og resultatstyring. Det gjør at innholdet kommer i annen rekke og blir et middel til å nå et fastsatt læringsmål. Denne måten å tenke om læreplan og undervisning på har sitt utspring i USA, hvor den omtales som ‘outcome-based education’. Både formativ og summativ vurdering (tester) spiller her en helt sentral rolle. Vurderingen gir informasjon til lærere og elever om hvorvidt de oppnår målene, og om hvordan lærerne kan justere undervisningen eller elevene kan ta i bruk ulike læringsstrategier for å maksimere måloppnåelsen. Lærerens frihet til å velge innhold blir her et spørsmål om å velge det innholdet som kan føre elevene mest effektivt til det forhåndsdefinerte kompetansemålet.
«Vi må gjøre et valg»
Flere av oss jobbet som lærere i skolen under læreplanen fra 2006, og opplevde hvilke utslag denne tenkningen fikk når den skulle omsettes til praksis i klasserommet. Kompetansemålene – som da hadde et langt tydeligere kunnskapsinnhold enn etter 2020 – skulle «brytes ned» til mindre læringsmål, som så skulle skrives både i ukeplaner og på tavlen, slik at elevene til enhver tid visste hva de skulle lære. Samtidig ble det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet skapt for å kontrollere at elevene faktisk lærte det de skulle. Denne instrumentelle og reduksjonistiske forståelsen av læring og undervisning er ikke en uheldig bivirkning av kompetansemålbaserte læreplaner – den følger logisk av tanken om målstyring som ligger til grunn. En tydeligere angivelse av kunnskap i kompetansemålene i nåværende læreplan vil bare føre oss tilbake til der vi var i 2006.
Vi må spørre oss om undervisning ut fra nedbrutte kompetansemål og systematisk bruk av vurdering fører med seg mistrivsel blant elever og lærere. Fra en pedagogisk posisjon er det en nær sammenheng mellom et meningsfullt faginnhold og trivsel i skolen. Erfaringene fra snart to tiår med målstyring viser oss at det er nødvendig å tenke radikalt annerledes både om hva en læreplan skal gjøre og hvordan den bygges opp. I arbeidet med å utvikle konkrete alternativer står vi overfor et veivalg; vil vi ha læreplaner med et meningsfullt faginnhold, eller vil vi fortsette med kompetansemålbaserte læreplaner bygd på en instrumentell målstyringslogikk?