Er det noen type mennesker jeg ikke forstår meg på, så er det de som absolutt må ha på høyttaler når de snakker i telefonen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Mer jobb
Jeg skal få ny jobb. Som jeg alltid har sagt: Ny jobb – nye puligheter. Puligheter over alt! Nye fuligheter og gruligheter! Jeg er gruelig ful og skal mule alle som er frekke mot meg. I den nye jobben min. Såklart. Jeg er ful. Jeg skal sperre dører og skrike «her er det fult!» Jeg skal bli full og ful på nu jobb. Grøss og gru. «Jeg skal mule deg i trynet!» skal jeg hyle.
TustenKatter
Jeg liker å tro at jeg til vanlig er et relativt avbalansert og tilsynelatende normalt menneske. Men det er noe som klikker oppi huet mitt når jeg ser en katt. Jeg har skjønt at det er flere av oss, det har internett fortalt meg. Jeg kunne lest hundre romaner på den tida jeg til sammen har brukt på å se diverse instagramkontoer med bilder av katter med hatter og jeg veit ikke hva. Men jeg har til gjengjeld lest at en blir lykkelig av å se på søte dyr, og at en presterer bedre ved å se på dem før noe skal gjøres. Dog dersom det som skal gjøres er noe annet enn å bare kave seg dypere ned i den bunnløse hula av cyberkatt, og så er klokka plutselig 03.46. Jeg begynner å tro at det er noe mer med dette enn at katter er søte.
AmøbeLovlig gravid
Så kom dagen! Jeg er valgt som meddommer i Oslo tingrett. Jeg har blitt innkalt til min første sak. Da jeg meldte meg til embetet, så jeg for meg følgende: Meg gående raskt oppover en bred marmortrapp med saksmappen under armen, ikledd silkeskjorte, hæler og blyantskjørt (tenk Meghan Markle i advokatserien «Suits»!) og med dommerkappen flagrende bak meg som et autoritært brudeslør. De første dagene vil jeg, tross min upåklagelige stil, streve med å tilpasse meg det nye «livet», og flere er skeptiske til om jeg har det som kreves i jussens tøffe verden. Men etter noen uker i rettssalen vil jeg vokse på oppgaven, og det ender med at jeg holder en avslutningstale som ikke bare er faglig sterk, men som også rører folk til tårer. (Tenk Reese Witherspoon i «Lovlig blond»-filmen!) Det er bare ett problem med dette til nå realistiske scenarioet: Jeg er høygravid. Det nærmeste jeg kommer Chanel-drakt, er en svart cardigan trukket ned over en svart tights fra merket Mamalicious. Marmortrappen kommer jeg meg ikke opp, så jeg må ta heis. Ikke rekker jeg særlig til personlig vekst heller, da rettssaken jeg skal dømme i, bare varer én dag. Og hva om jeg plutselig må føde? Hva om vannet går idet dommeren slår hammeren i dommerbordet? Hva om pressriene starter idet den tiltalte reiser seg, og jeg ruller ned på gulvet og hyler av smerte? Som du skjønner, er det siste jeg ønsker at oppmerksomheten rettes mot meg i dette viktige samfunnsorganet. Men det høres i det minste ut som en film jeg vil se.
trendysvartkaffe90