Er det noen type mennesker jeg ikke forstår meg på, så er det de som absolutt må ha på høyttaler når de snakker i telefonen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Gautegraz
Endelig en grunn til å skrive reisebrev. Dette har jeg gledet meg til. Nå skal hjemmekjære meg reise, erfare og bråke på kontinentet. Og jammen skal det ikke stå om det i avisen! Som alle andre har jeg aldri reist rett fra Graz til Gautefall, men jeg skal gjøre det nå på fredag. Siden noen i avisen har bestemt det, må jeg forskuttere reisebrevet. Reisen starter i Graz. Jeg våkner på et såkalt boutique-hotell i klassisk stil med store radiatorer, tapet og buksepresse på rommet.
TustenFlisespikkeri
«Spikk! Spikk! Spikk!» de roper rundt meg, og jeg spikker. For hvert drag over treskaftet kjenner jeg at det syder og koker bak øynene mine. Og foran meg danser kniven over det som begynner å ligne på … Vel, kanskje var det slik at for hver flis som fløy, var det som om også noe inni meg forsvant. Tynnere ble spikkeemnet, og tynnere ble sjelen min. Og uten det jeg velger å kalle sjel – uten en eksistensforårsaket essens – ble det mindre og mindre menneske som satt der som spikkende, skapende kraft. Kniven tok form som et vesen i verden, overtok prosessen helt og skapte selv et vidunderlig stykke. Jeg var på landsleir med speidere, og den kvelden fikk jeg ikke sove i teltet. Der kniven noen timer før hadde ligget så nydelig perfekt i tommelkroken min, lå nå et åpent sår jeg aldri ville kunne lukke. «Spikk! Spikk! Spikk!» De hadde feiret meg med en leirlaget medalje av aluminiumsfolie og sisaltau.
TustenMer jobb
Jeg skal få ny jobb. Som jeg alltid har sagt: Ny jobb – nye puligheter. Puligheter over alt! Nye fuligheter og gruligheter! Jeg er gruelig ful og skal mule alle som er frekke mot meg. I den nye jobben min. Såklart. Jeg er ful. Jeg skal sperre dører og skrike «her er det fult!» Jeg skal bli full og ful på nu jobb. Grøss og gru. «Jeg skal mule deg i trynet!» skal jeg hyle.
Tusten