Langs kysten av Honduras ligger den lille byen Prospera. Dette er ingen vanlig by – det er en charterby, eller en såkalt «startup-by.» Prospera befinner seg innenfor en «Zone for Employment and Economic Development» (ZEDE), en variant av en «Spesiell Økonomisk Sone». I praksis betyr dette at Prospera opererer utenfor Honduras’ tradisjonelle regulative kontroll. Byen har en høy grad av selvstyre, med frihet til å utforme egne lover, regler og skattesystemer. På sine nettsider beskriver de seg som verdens første «startup-by med juridisk autonomi».
Prospera markedsføres som en slags forretningsutopi, der både investorer og innbyggere kan leve og drive virksomhet helt uten innflytelse fra staten – eller kanskje mer presist, innenfor rammene av en ny type stat basert utelukkende på markedsprinsipper. Byen eies av et amerikansk selskap, og blant investorene finner vi profilerte navn som Peter Thiel og Sam Altman, en av grunnleggerne av Open AI. Dette er med andre ord en by midt i et søramerikansk land, eid av et utenlandsk selskap og finansiert av noen av verdens rikeste mennesker.
De er ikke bare rike – de har også radikale visjoner for fremtiden. Planen er at Prospera skal bli en del av et nytt globalt nettverksstyrt økosystem, en såkalt «nettverksstat.» På en stor konferanse i Singapore i september i år stilte Balaji Srinivasan, gründer og forfatter av «The Network State», et provoserende spørsmål: «Er det mulig å skape nye land?»
Men Srinivasan sikter ikke til etableringen av en tradisjonell nasjonalstat, slik vi kjenner den – med faste grenser, en permanent befolkning og et rettsvesen. I stedet beskriver han, og bevegelsen han representerer, noe langt mer radikalt. Ifølge Srinivasan er en nettverksstat «et sterkt samkjørt online-fellesskap som er i stand til kollektiv handling, som crowdfunder territorier verden over, og som til slutt oppnår diplomatisk anerkjennelse fra etablerte stater.»
Dette er en visjon om en ny type politisk enhet der fellesskap bygges rundt felles ideologier og interesser, snarere enn geografisk nærhet. Gjennom digitale plattformer og global kapitalmobilisering utfordrer nettverksstaten tradisjonelle forestillinger om hva en stat kan være – og hvem som kan kontrollere den.
Dette begynte som en marginal idé blant såkalte «krypto-entusiaster», men har utviklet seg til en seriøs innsats for å finansiere nye statsdannelser. Srinivasan er ikke alene om å tro at teknologi – særlig internett og kryptovaluta – gir oss muligheten til å tenke helt nytt om hvordan samfunn organiseres. Noen av verdens rikeste individer har begynt å aktivt fremme denne visjonen om en omdefinert samfunnsorden. Slik de ser det, er dette et radikalt utopisk prosjekt hvor det tas oppgjør med gamle etablerte maktlinjer og tilrettelegger for markedsstyrt utvikling på et langt høyere nivå enn det som er mulig innenfor dagens rammer.
Peter Thiel, den amerikanske venturekapitalisten og medgrunnleggeren av Paypal, har skrevet: «Jeg tror ikke lenger at frihet og demokrati er forenlig.» Han hevder også at libertarianeres store oppgave er å «finne en vei ut av politikken i alle sine former». Thiel og andre mektige libertarianere har gått lenger enn å forsøke å påvirke eksisterende stater – de prøver nå å grunnlegge nye. Disse nye enhetene bygges på radikale markedsprinsipper, men uten demokratiske grunnstrukturer. Det er stater hvor (kun) kapital gir medbestemmelse. Men denne drømmen om absolutt kapitalfrihet har en mørk side. Selv om disse «markedsekstremistene» fremstiller seg som frihetsforkjempere, kan vi måtte betale dyrt for deres versjon av frihet.
«Libertarianeres store oppgave er å ‘finne en vei ut av politikken i alle sine former’»
Det kan høres ut som science fiction, men det skjer allerede. Spesielle økonomiske soner – territorielle områder innenfor land som opererer under egne økonomiske regler – er i ferd med å dukke opp over hele verden. Bare i dag finnes det over 5000 operative soner globalt. Disse sonene etableres eller sanksjoneres alltid av staten selv, og målet er å tiltrekke utenlandske investeringer og stimulere økonomisk vekst i landet som helhet.
Noen av disse sonene virker relativt alminnelige og ukontroversielle, slik som industriparkene vi ser i mange utviklingsland. I afrikanske land som Etiopia har sonene primært fungert som et statlig redskap for økonomisk utvikling og vært underlagt betydelig statlig kontroll. Dette betyr i praksis at sonene kan nyte visse økonomiske fordeler slik som skattefrihet, men staten har fortsatt siste ord i hva som skjer innenfor deres grenser.
Denne dynamikken er imidlertid i ferd med å endre seg. Nettopp Etiopia opplever for tiden både økning og endring i politikken for spesialsoner. Sonene er finansiert av kinesisk kapital snarere enn amerikansk, og har fått mye større autonomi enn tidligere. Kan vi i nær fremtid også se fremveksten av charterbyer på det afrikanske kontinentet – byer eid av utenlandske selskaper og styrt uavhengig av nasjonalstaten?
Andre soner, som Prospera, representerer de første stegene mot visjonen Srinivasan og Thiel deler. Charterbyer, spesialsoner og samfunn designet for å utnytte teknologisk innovasjon, er i ferd med å vokse frem som en del av en parallell samfunnsorden – eller i det minste en visjon om en slik orden.
Kampen mellom tradisjonelle nasjonalstater og disse libertarianske «frigjøringssonene» er allerede i gang. I Honduras saksøker charterbyen Prospera regjeringen for over 10 milliarder dollar etter at myndighetene forsøkte å frata sonen autonomi. For mange er byer som Prospera langt fra utopisk, men heller et symptom på en form for nykolonialisme som angriper samfunnet fra innsiden. Denne konflikten er ikke bare en lokal strid, men reflekterer den mer generelle spenningen mellom dagens globale orden og den nye samfunnskontrakten som foreslås av nettverksstatenes tilhengere.
Det er fristende å trekke paralleller til den politiske situasjonen i USA, der Thiels tidligere foretningspartner i Paypal, Tesla-gründer Elon Musk, nå har fått betydelig innflytelse. I Donald Trumps administrasjon er det som kjent planlagt at han skal få ansvar for effektivisering, noe som kan tyde på at teknologisk innovasjon og «markedsekstremistene» får økende politisk påvirkning i amerikansk politikk fremover.
Hvordan dette vil utvikle seg, er vanskelig å forutsi. Det peker imidlertid på en global trend som både spesialsoner og The Network State er den del av. Visjonen om en radikal endring av staten og samfunnet har delvis sitt utspring i staten selv – enten gjennom opprettelsen av spesialsoner eller ved at markedsaktører får en stadig større rolle i styringen av landet.
Til syvende og sist vil spørsmålet om disse radikale, markedsdrevne eksperimentene lykkes eller mislykkes, være avgjørende for fremtidens styresett, statssuverenitet og demokrati. Vi står ved starten av en global debatt om hvem som skal kontrollere samfunnets mest grunnleggende strukturer – og hvem som risikerer å bli stående igjen på sidelinjen.
