Anmeldelse

Mest flexing med fleip

Dystre skildringer fra Bergen står i kø, men her er også lek.

FLEX: Har vært fast rap-inventar på den bergenske scenen siden 2011, men slipper debutalbumet nå. Foto: Truls BakkenFLEX: Har vært fast rap-inventar på den bergenske scenen siden 2011, men slipper debutalbumet nå. Foto: Truls Bakken

Flex

Landingen

Album

NMG/G-Huset

Flex har i årevis vært stjerne på hjemmebane i Bergen, men et større nasjonalt gjennombrudd har latt vente på seg. Ikke det at han har prøvd heller, men i stedet holdt ambisjonsnivået imponerende lavt. Markedsføringsgamet og lanseringsstrategien til Flex er fraværende, når promo og plateselskap er en verdslig sak for Flex. På konserten på Hjørnet – lagt en uke før slipp, så ingen av hans trofaste fans kunne låtene – var det heller fokus på gamle hits og festeufori.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.