Anmeldelse

Mest flexing med fleip

Dystre skildringer fra Bergen står i kø, men her er også lek.

Charlotte Myrbråten
FLEX: Har vært fast rap-inventar på den bergenske scenen siden 2011, men slipper debutalbumet nå. Foto: Truls BakkenFLEX: Har vært fast rap-inventar på den bergenske scenen siden 2011, men slipper debutalbumet nå. Foto: Truls Bakken

Flex

Landingen

Album

NMG/G-Huset

Flex har i årevis vært stjerne på hjemmebane i Bergen, men et større nasjonalt gjennombrudd har latt vente på seg. Ikke det at han har prøvd heller, men i stedet holdt ambisjonsnivået imponerende lavt. Markedsføringsgamet og lanseringsstrategien til Flex er fraværende, når promo og plateselskap er en verdslig sak for Flex. På konserten på Hjørnet – lagt en uke før slipp, så ingen av hans trofaste fans kunne låtene – var det heller fokus på gamle hits og festeufori.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.