I det meste av menneskehetens 1100 år lange historie på Island har livet vært en kamp. Landet er goldt og forblåst, og nesten ingenting vil gro der. Likevel har islendingene klort seg fast, kanskje mest i mangel på andre steder å reise. Hvert eneste år har de ventet trofast på våren og de få månedene med pusterom som er lovet fra vintermørket som omgir dem på alle kanter.
Gerður Kristnýs nye langdikt handler om kampen for tilværelsen på Islands værharde kyster.
To mødre
